Moses og Kristus undervisning

Mose og Kristi undervisning.

Når man betrakter Guds utvalgte folk og Guds førelse med dette folk, så kommer det tydelig frem at han vilde gi dem del i de største muligheter som det naturlige menneske kunde opnå, og det var da delaktiggjørelse i en ytre rettferdighet, og da på grunnlag herav dele samfund med dette folk i «det hellige,» og derved gjøre dette folk skikket for å kunne motta den frelse som i tidens fylde skulde meddeles menneskene. Når man betrakter den frelse som Guds utvalgte folk efter kjødet fikk del i, så kunde man spørre: Hvori bestod så denne frelse? Jo, det var å føre det inn i et samfund med Gud i «det hellige,» det vil si, føre det til opnåelse av et samfund med Gud på grunnlag av at man blev renset fra synden utenfor det naturlige menneskes legeme. Således blev der da av Gud gitt det naturlige menneske de muligheter som det efter hans lover kunde gis det, nemlig et samfund i et område utenfor «det allerhelligste» og hvor man besad en ytre renhet. Men nu betegnes denne frelse som noe som skulde være inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk. Hebr. 9, 10.

Var det da ikke frelse nok i dette? Var det da ikke blitt tildelt det naturlige menneske en lykkelig stilling? Var det nu noe enda mere å opnå? Jo, ti selvom det naturlige menneske besad en ytre renhet, og med dette som grunnlag erholdt et samfund med Gud i «det hellige,» så var jo ikke dette noe som kunde vare i all evighet. Ti det var det naturlige menneske. Og selvom det besad en ytre renhet, så kunde ikke Gud på et sådant grunnlag gjøre det naturlige menneske levende, det vil si, la denne tilstand eviggjøres, den tilstand, at mens de besad den ytre renhet, dog besad den indre urenhet.

Ti de vilde jo da for evig være i den stilling at de erholdt samfund med Gud i «det hellige,» og grunnskillet, forhenget, synden innenfor det naturlige menneskes legeme, vilde da i all evighet være de murer som vilde hindre mennesket fra å komme inn i «det allerhelligste» og dele samfund med Faderen i hans vesen. Ti Gud kunde ikke la synden, den som var innenfor det naturlige menneskes legeme, komme inn i helligdommen.

Derfor kunde ikke Gud eviggjøre denne tilstand. Det var en annen tilstand som han vilde eviggjøre, og det var den tilstand at mennesket kom inn til det område i «det allerhelligste» hvor han selv var, og der kunde nyte samfund med Faderen. Men for å komme dit, måtte der da være både en ytre og en indre renhet. Således var da det utvalgte folk efter kjødet, et folk som skulde være forløpere og veivisere, de som ved sin undervisning hadde fått rede på den så store frelse som nu skulde meddeles menneskeheten, nemlig at man kunde føres inn på et område hvor man kunde nyte samfund med Gud, ikke efter det naturlige menneske, med en ytre renhet, mens man besad den indre urenhet, og som også gjorde at dette samfund ikke kunde eviggjøres, men til et samfund som var bygget på dette at der erholdes ytre og indre renselse, og kunde nyte samfund med Gud i all evighet i «det allerhelligste.» Og hvorfor var dette samfund på dette område evig? Jo, for når man skulde nå inn til å renses for det ytre og det indre, da var dette ensbetydende med det naturlige menneskes død.

Men gjennem denne død kom der så ved Guds nyskapelse en ny skapning frem, det nye menneske, skapt efter Gud, vesenslik med Gud. Dette menneske skaptes i helligdommen av det blod som fra det naturlige menneskes død blev bragt inn i «det allerhelligste,» som et vidnesbyrd om at en død hadde funnet sted og hvorved den ytre og den indre synd var tilintetgjort. Ikke bare den ytre synd, den som hindret adgangen til samfundet med Gud i «det hellige», men også den indre synd, den som hindret adgangen til samfund med Gud i det allerhelligste.» Hvem var så de første som skulde gå inn i helligdommen? Jo, Guds utvalgte folk efter kjødet.

Nu skulde da «det hellige» opheves. Det var kun en midlertidig foranstaltning inntil tidens fylde kom da veien inn til «det allerhelligste» blev anvist dem av Jesus Kristus, gjennem hans undervisning. Fylt med Guds kunnskap kunde da Guds utvalgte folk efter kjødet gå ut og forkynne om veien til å opnå samfund med Gud i «det allerhelligste.»