Hebreerbrevet 11. kap.

Brevet til Hebreerne.

V. 1. Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.

Velsignede tro. Det er den seier som har overvunnet verden. Vantro er kaos. Tankelivet beveger sig hulter til bulter lovløst hen over alle problemer. Men tro ordner alle forhold. Full visshet i håpet innstiller hele menneskets livsretning mot de evig saliggjørende verdier, likesom kompassnålen innstiller sig efter de magnetiske poler. Der er kun én tro og ett håp, begge i én og samme ånd, Sannhetens Ånd. Løgn finnes ikke i denne tro, dette håp og denne ånd, hvis anker befinner sig på sikker grunn innenfor forhenget, der inne i det aller helligste. Dette anker kommer aldri i drift, for Guds keruber våker over det natt som dag. Og ingen synd ei heller noe syndig menneske eller noen ond ånd har adgang til Guds helligdom. Av den grunn er tro full visshet om det som håpes. Velsignede håp hvis anker er dryppet i et rike og på en grunn som ikke kan rystes.

Vantro er lovbrudd likesom synden selv. Derfor føles det så smertelig å tale med vantro mennesker. Dårskap og lovløshet sitter i høisetet, d. v. s., man taler med en myndighet og kraft som om det skulde være realiteter, og så er det bare løgn, for troen er borte.

V. 2. For på grunn av den fikk de gamle godt vidnesbyrd.

Hvorfor fikk de gamle godt vidnesbyrd ved tro? Jo, fordi de vandret i tro, og det gikk dem såre godt. Ved tro beveget de sig innen rettferdighetens lover, innen ustraffbarheten og innen velsignelsen. Dette gav dem godt vidnesbyrd. De holdt fast ved den Usynlige, han som ikke kan sees. Og de fant ham ved å søke ham i den gode samvittighets lov.

V. 3. Ved tro skjønner vi at verden er kommet istand ved Guds ord, så det som sees, ikke blev til av det synlige.

Ved tro skjønner vi!!! Men ved vantro skjønner vi intet. Troen setter sig i forbindelse med Gud. Troen tar i bruk hele mennesket; for med hjertet tror man, og livet går ut fra hjertet. Hjertets oplyste øine gir syn på det som ikke sees, og et boret øre hører det som det naturlige øre ikke kan høre. Derfor er hjertets hørende øre den rette domstol. Jesus dømte ikke efter det hans øine så eller hans ører hørte; men han dømte en rettferdig dom. Han dømte efter det usynlige, og det vil også Gud gjøre på hin dag; han skal dømme efter det skjulte hos menneskene, efter motivene for deres handlinger. Ved tro forstår vi alt dette.

At verden er kommet istand ved Guds ord, forstår vi ved tro. Hvordan det? Jo, vi forstår det på den måte at alt det synlige er fremkommet av det usynlige. Alt på jorden som er synlig, har sine røtter i det usynlige; for alle ting er skapt ved Kristus og til ham. Derfor talte Jesus til folket i lignelser (i ytre billeder) for å lede deres tanker, om det var mulig, hen på de usynlige krefter som lå bakom. Dette gjorde han for å vekke tro hos dem. Men de fleste skjønte sig jo ikke engang på de naturlige ting, hvorledes skulde de da kunne forstå de åndelige. Skjønt menneskene har data i sig til å bli guder, så blir mange av dem som djevler, og det blir de ved å la sig lede av onde ånder og sine egne syndige lyster.

Der er et forheng mellem tro og vantro. Dette må splittes fra øverst til nederst, og så vil man få se underlige ting i Guds lov og vesen. Naturen kan kun forklare naturen så langt det rekker. Dette er videnskap. Men Kristus er Guds visdom, hvorved alle ting er blitt til. Derfor kan en videnskapsmann med sin naturlige videnskap, den han har lest og eksperimentert sig til, ikke fatte Gud i hans visdom, den usynlige, hvorfra alt det naturlige nødvendigvis må fremkomme. Her er forhenget som alle verdens videnskapsmenn ikke har maktet å sprenge. Derfor sier Brorson: Gikk alle konger frem på rad i all sin makt og velde, de maktet ei det minste blad å sette på en nelde. Den skapende makt og veksten har Gud forbeholdt sig selv, den er ikke overlatt til noe menneske. Og hvorfor? Jo, det forstår vi ved tro!!!