Bibeltime: Matteusevangeliet 30. time

30. bibeltime.

Matt. 7, 1—5. Joh. 5, 30 — 3, 19 — 7, 24 — 8, 15—16 og vers 26 — 12, 47—48. 1. Kor. 11, 31—32.

Jesus sa til jødene: «I dømmer efter kjødet, jeg dømmer ingen; men om jeg også dømmer, er min dom sann. Og jeg har meget å si og dømme om eder.» De dømte efter kjødet. Han dømte ingen efter kjødet; men han dømte allikevel — efter ånden — en sann og rettferdig dom til deres eget beste, fordi han elsket dem, lysets dom, Ordets dom.

Når Jesus sier «døm ikke,» da mener han altså: døm ikke efter kjødet. Å dømme efter kjødet, er å dømme slik som mennesker pleier å dømme, en ond, selvisk dom. Når man ikke er korsfestet med Kristus, dømmer man etter kjødet, nettop fordi dette ikke er korsfestet. Er man korsfestet med Kristus, da er det Ånden og kjærligheten som råder.

Motsetningen til lysets dom, er mørkets dom. Alt som åpenbares, er lys. Mistanke er dom uten lys, uten at noget er åpenbaret. Å mistenke, er å dømme efter kjødet. Det er ondskap. Å klandre og rakke ned og å kritisere, det er også å dømme efter kjødet.

Å dømme efter kjødet, er også hykleri. Man kan nemlig ikke gjøre det bedre selv, når man ikke er korsfestet med Kristus. Kommer man i samme vanskelighet som den man dømmer, gjør man det like dårlig, eller verre.

Gud er rettferdig til det yderste. Han måler våre feil med den samme målestokk som vi har brukt på andres feil. Hvis vi ti-dobler vekten av andres synd, så ti-dobler han vekten av vår synd. Det er derfor meget dumt å synes at andres feil er så forskrekkelig store.

Men å dømme sig selv, sin egen synd, det er sundt og godt og lønnsomt. Da blir vi ikke dømt. Er vi flittige og grundige til å dømme oss selv, da blir vi veldig meget frelst, og da trives vi og vokser kraftig i Kristus Jesus.

Æresyke og såkalt dannelse og karakterstyrke, gjør at man kan være meget påpasselig med sin optreden og med sine ord. Men tankene, som jo ikke sees av menneskene, kan være rene fallgrubene for sådanne personer, og for alle.

I tankene kan man dømme en kolossal mengde på ganske kort tid, og derved miste Guds velbehag og velsignelse, frimodigheten, gleden, freden og all åndelig kraft. Er man ikke i sannhet gudfryktig, og tro mot Gud, da gir det sig fremfor alt utslag i tankelivet.

«Enn ikke i ditt sengekammer må du banne den rike», sier Predikeren. Men i sine tanker har nok de fleste fattige mangen gang i sin nød og trengsel dømt de rike, mens de har ligget på sitt leie. Og brødre har dømt brødre for både likt og ulikt, og ektefeller har dømt hverandre, og foreldre og barn har dømt hverandre, og de yngre har dømt de eldre o. s. v., o. s. v.

Derfor er det så lite kraft, og derfor er det så ujevnt med velsignelsen, og derfor varer Guds velsignelse så kort en tid for de fleste. De dømmer den av sig igjen.

Vi kan sikkert slå fast at enhver bror som det er smått stell med, har dømt efter kjødet, og at enhver bror som det stadig er velsignet med, han har avholdt sig fra å dømme efter kjødet. —