Bibeltime: Matteusevangeliet 29. time

29. bibeltime.

Matt. 6, 19—34. Kol. 3, 24. Luk. 16, 1—14 og versene 19—31. Luk. 14, 33. Matt. 19, 16—30. Tit. 1, 15—16. Disse skriftsteder, som de fleste kjenner godt efter bokstaven, er det nesten ingen som lever efter.

Istedenfor å leve efter dette, som Jesus Kristus levet efter, og som han lærte alle sine disipler å leve efter, gjør man innvendinger, og sier f. eks.: «Man må da bruke vett og forstand.» Det blir da det samme som å si at Jesus ikke brukte vett og forstand.

Når Jesus sier: «Samle eder ikke skatter på jorden,» da er vi lure om vi ikke gjør det. Hvis vi samler oss skatter på jorden, da er vi dumme. Det er i det hele tatt visdomsfullt å lyde Guds ord! Synden gjør oss dumme. Hvis vi mener oss å ha lys, og allikevel gjør stikk mot Guds ord, da uttrykker Jesus det slik, at lyset i oss er mørke, og hvor stort er ikke da mørket. —

Det er dumt å samle skatter på jorden, hvor møll og rust tærer og tyver bryter inn og stjeler, og hvor banker og andre bedrifter går konkurs. Det er klokt å bruke sine penger efter Guds ords mange gode, troverdige og lettforståelige anvisninger dag for dag, og derved dag for dag samle sig skatter i himlen, hvor ingen får gjort ende på dem.

Foruten at man får lønn i himlen for sine velgjerninger, kan man også på den måten direkte vinne sjeler for Guds rike, derved at de på den måten får tillid, og kommer til troen.

Det motsatte av å samle skatter på jorden, og av å være bekymret, det er tro virksom ved kjærlighet. Kjærligheten gjør det umulig for mig å samle skatter på jorden; og troen gjør det unødvendig og overflødig. Ja, troen gjør at man ser det som bare dumheter.

Den som har skatter på jorden, har mange unødige sorger. Den som tror, er salig.

Man innbilder sig at man samtidig kan tjene Gud og mammon. Men Jesus sier kort og godt: «I kan ikke tjene Gud og mammon.» Vårt innbildte lys, som i virkeligheten er belgmørke, forteller oss at det er absolutt nødvendig å bekymre oss for hvad vi skal ete og drikke o.s.v. Men Jesus — det sanne lys — sier: «Vær ikke bekymret for eders liv.»

Summen av hele dette avsnitt av Guds ord lyder: «Vær altså ikke bekymret for den dag imorgen!» Den som bekymrer sig for den dag imorgen, er dum. Han gjennemstinger sig selv med unødvendige og sterkt nedbrytende piner og plager.

Den som går tilkøis i kvell uten å ha det han trenger imorgen, uten å være likegyldig, og uten å bekymre sig for den dag imorgen — han kan trygt betraktes som professor i visdom, og som professor i salighet. Han hviler fredfullt og salig på sitt leie, og står uthvilt og salig og arbeidslysten op den neste morgen, om intet ekstra tilstøter. —

De vidunderlige sammenligninger som Jesus gjorde mellem oss og spurvene og mellem oss og liljene, de er jo så vel kjent hvad ordlyden angår; men ak — så liten virkning disse vidunderlige og sterke ord har gjort i de flestes hjerter. Når folk med god fortjeneste, og penger i banken atpå, jevnlig bruker uttrykk som «det har jeg ikke råd til,» da er dette mildest talt sørgelig å høre på.

Når han som har all makt i himlen og på jorden, og som elsker oss med en brennende kjærlighet, med fullkommen troskap fra dag til dag og fra år til år holder regnskap med alt hvad vi trenger — da borger dette for at vi kan være trygge for at vi alle vårt livs dager av ham får alt hvad vi trenger til nødtørft, all den tid vi først søker Guds rike og hans rettferdighet.

Det er vår sak å søke Guds rike og hans rettferdighet, samt å gjøre vårt jordiske, såvel som vårt åndelige, arbeid med troskap og iver. Men det er Guds sak — fullt og helt og ganske og aldeles — å lønne oss. Menneskene lønner nok også; men Gud har overopsynet. Han er overhyrden, og vil alltid våke over at vi fullt ut får vår lønn.

Dette er ikke det samme som at vi alltid får efter vår mening og smak. Men det er det samme som at vi alltid får det som er til vårt sanne gagn, selv om det f. eks. skulde være å komme i underbalanse eller å sulte og å fryse litt. Gud er sterk, og har alltid først og fremst det evige for øiet. —