Lovens avskaffelse og dens oppfyllelse

Lovens avskaffelse og dens opfyllelse.

(Forts.)

Men når vilde der skje en opfyllelse av loven? Jo, det vilde da finne sted i samme stund som menneskets kjød blev hengitt i døden. Ti da blev menneskeånden levendegjort, og det var da nettop i denne levendegjorte menneskeånd at loven blev opfylt. Ti moseloven er Åndelig. Altså, når menneskets kjød blev hengitt i døden, da blev det en virkelig avskaffelse én gang for alle; Hebr. 10, 10. 9, 25—26 — ti efter menneskekjødets død så vilde der finne sted en levendegjørelse av menneskets ånd, og i denne blev det da en virkelig opfyllelse av loven. Dyrebare gudsfryktens hemmelighet, Kristus åpenbart i kjød, rettferdiggjort i Ånd. 1. Tim. 3, 16.

Dette forløsningsverk var det altså den gamle pakts fromme lengtet efter. De lengtet efter den ånd som kunde gi dem kraft til å hengi menneskets kjød i døden, og derpå avstedkomme en levendegjørelse av menneskeånden, hvorved moseloven kunde bli opfylt. Ti moseloven er åndelig. Rom. 7, 14.

Som ventelig, så blev da ved denne ånds mottagelse det levittiske prestedømme overflødiggjort. Ti dette prestedømme kunde jo bare frembringe en prinsipiell avskaffelse av loven med sitt dyrekjød som det frembar. Dog var da hele dette prestedømme med sine anordninger og forskrifter fastsatt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk. Hebr. 9, 10.

Den rette skikk var da nettop det at der skulde bli anledning til å få del i en virkelig avskaffelse av loven, nemlig ved menneskets kjød, og derpå levendegjørelse av menneskeånden, hvorved moseloven, som er åndelig, kunde bli opfylt. Da blev man jo også fullkommen efter samvittigheten. Dog, disse dyreofre som tilveiebragte en prinsipiell avskaffelse av loven, de kunde hellige til kjødets renhet. Hebr. 9, 13.

Det vil da si: Det var en tilfredsstillelse for folket å få dyrekjødet hengitt i døden, idet de derved kunde få del i en prinsipiell avskaffelse av loven, det vil da si, at deres kjød som egentlig skulde vært hengitt i døden, blev spart for lovens dom. Ti for hver gang dyreofrene da blev bragt, blev prinsipielt lovens bud borttatt. Men, såsnart det fra menneskekjødet kom utslag igjen, så måtte man igjen kjenne lovens dom. Så var det da igjen å hengi dyrekjød, for å få lovens bokstav prinsipielt avskaffet, slik at kjødet, menneskekjødet kunde slippe lovens dom. Ti det var jo ofret dyrekjød.

Men hvilken stor forandring blev det da ikke, når Kristus i tidens fylde maktet å hengi selve menneskekjødet i døden og føre menneskene inn til det å få del i en virkelig avskaffelse av loven, fordi man i og med den påfølgende levendegjørelse av menneskeånden nådde inn til å opfylle den. Ti loven er åndelig. —

Således åpnet da Kristus adgangen for både jøde og hedning inn til å bli delaktiggjort i denne så store frelse. Ad den vei kunde nu både jøde og hedning nå inn til å bli forenet i en og samme ånd, nemlig i den ånd som er den av Kristus levendegjorte menneskeånd, når menneskekjødet ved tro hengis som offer på korset, og hvorved der ved dette kjød finner sted en avskaffelse av loven, en virkelig avskaffelse, og da en derpå følgende virkelig opfyllelse ved den levendegjorte menneskeånd, eftersom jo loven er åndelig. Efes. 2, 13—18.

Her er det imidlertid de færreste som gjør sig bruk av denne så store frelse. De fleste fortsetter å stå på det gammeltestamentlige trin, idet de nøier sig med å delaktiggjøres i en prinsipiell, en for dem uvirkelig avskaffelse av loven.

Dog med den forskjell, at mens det i det levittiske prestedømme i den gamle pakts husholdning var dyrekjød som frembragte den prinsipielle avskaffelse av loven, så er det nu, i den nye pakts husholdning, for dem som her står utenfor legemet, noe tilsvarende som gjør sig gjeldende, idet de ser hen til Kristi kjød som det middel hvorved der er tilveiebragt en prinsipiell, en for dem uvirkelig forløsning fra loven.

De blir da i den stilling at de er utelukket fra å delaktiggjøres i det å opfylle loven. For derved at de nøier sig med at Kristi kjød avskaffet loven, så finner det dermed ikke sted noen levendegjørelse for deres menneskeånd, hvorved de kunde få del i det å opfylle loven som er åndelig. Rom. 8, 4. —

Altså, fordi de ikke vil selv ved tro hengi sitt eget kjød i døden, så blir de avskåret fra å nå inn til den virkelige avskaffelse av loven, og den derpå følgende levendegjørelse av menneskeånden, hvorved loven blir opfylt. Her kommer da nettop skillet på de som er innenfor leiren, og de som er utenfor leiren. De som er innen leiren, de nøier sig da kun med at Kristi kjød er hengitt i døden, og ved troen på dette får de da del i en prinsipiell avskaffelse av loven, en for dem uvirkelig avskaffelse. For såsnart som det kommer et utslag fra deres kjød, så er øieblikkelig loven der og gjør sin gjerning.

Så tyr man da til å tro på at Kristi kjød er hengitt i døden, og således blir da loven prinsipielt avskaffet, og deres kjød blir helliget, det vil da si, de kjenner ikke da lenger lovens dømmende gjerning. Men såsnart der atter kom et utslag fra kjødet, så kjente de straks lovens dømmende gjerning. Atter tyr de til Kristi kjød, og tror dette hengitt i døden, og atter får de del i en prinsipiell avskaffelse av loven. Slik holder man da på hele sitt liv igjennem, og de når aldri inn til det å opfylle loven. — Ti for å kunne opfylle loven, må de selv sette sitt eget kjød til i døden, og da ved dette sitt eget kjød avskaffe loven og derved få del i den derpå følgende levendegjørelse av menneskeånden.

Nettop da vilde man komme innenfor legemet, og dermed utenfor leiren. Hvem er så utenfor leiren? Jo, det blir da alle dem som tror på Kristi verk, og som ikke nøier sig med å tro på Kristi kjød som et middel til en prinsipiell, en for dem selv uvirkelig opfyllelse av loven. De går i kraft av Kristi Ånd, i tro inn i det å hengi kjødet i døden, hvorved der finner sted en levendegjørelse av menneskeånden. Således delaktiggjøres de da ikke bare i en virkelig avskaffelse av loven, men de delaktiggjøres også i en virkelig opfyllelse av moseloven, eftersom de da er levendegjort i Ånden, og moseloven er åndelig.

Disse mennesker er nu kommet innenfor Kristi legeme, og skal dannes til å ligne Kristus. Rom. 8, 29. Nu får de øie på den dypere Guds lov, og den annen lov i sine lemmer, Rom. 7, 22—23, og de fortsetter denne vei ved tro på avskaffelsen av den dypere Guds lov, ved sitt eget kjød, og da en tilsvarende levendegjørelse av menneskeånden hvorved de blir den dypere Guds lovs opfyller punkt for punkt. Ti også den dypere Guds lov er åndelig. Således levendegjøres de da stykke for stykke, og delaktiggjøres i denne så store frelse stykke for stykke.

Herlige lodd som er tilfalt de hellige. Hans navn være lovet!