Hebreerbrevet 10. kap.

Brevet til Hebreerne.

Apostelen formaner her alle de som vandrer på den nye og levende vei til å holde uryggelig fast ved bekjennelsen av håpet, som rekker innenfor forhenget. For der er kun ett håp. Og han er trofast som gav løftet.

Mens vi nu er sammen på veien, så la oss gi akt på hverandre, så vi opgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Det er det motsatte av å kives på veien.

Og forlater ikke vår egen forsamling som noen har for skikk.

Hvilken forsamling menes her? Naturligvis den forsamling han hele tiden taler til, nemlig den forsamling som vandrer på den nye og levende vei. Hvor skal vi finne den? Det blir vel likeså vanskelig som å peke på Guds rike, som ikke er til å peke på. Når du tror å ha funnet den, så har du tatt feil, for den består kun av de enkelte personer her og der som vandrer i lyset og dømmer sig selv. Forlat ikke den forsamling, dette samfund med Faderen, Sønnen og alle de hellige i den Hellig-Ånd.

Apostlene hadde mange menigheter, men det var kun de enkelte som vandret rett og levde et seirende liv. Forlat ikke den forsamling, hvor forkynnelsen fører mot målet. Det er din forsamling. Gjør dette, for dagen nærmer sig.

V. 26—27. For synder vi med vilje efter å ha lært sannheten å kjenne, da er det ikke mere tilbake noe offer for synder, men bare en forferdelig gru for dom og en nidkjærhetens brand som skal fortære de gjenstridige.

Guds vilje er vår helliggjørelse. Ved denne vilje kan vi vandre frem på den nye og levende vei og bli delaktig i Guds rike med alle dets herligheter. Dette rike består ikke bare i ord, men i kraft, i rettferdighet, i fred og i glede i den Hellig-Ånd. Gud er uendelig nådig og barmhjertig som har bestemt oss for et sådant rike, som står høit over alle verdensrikene her på jorden.

Har noen da lært sannheten å kjenne, dette herlige rike å kjenne, og så vender sig bort fra ham som taler fra himlen og synder med vilje, da vil han møte en grufull dom og en nidkjærhetens brand som vil fortære den gjenstridige. Det blir en utkastelse av det rike som ikke tåler synd. For lever vi efter kjødet, skal vi dø. Men de ord som tilhører Guds rike, er Ånd og liv.

V. 28—29. Har noen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vidners ord; hvor meget verre straff tror I da den skal aktes verd som har trådt Guds Sønn under føtter og ringeaktet paktens blod, som han blev helliget ved, og har hånet nådens Ånd?

V. 31. Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender.

V. 32—39. Kom ihu de gamle dager, da I, efter å være blitt oplyst, utholdt en stor strid i lidelser.

Når lyset kommer til oss, da blir det en stor strid i lidelser. Å gå rett imot kjødet med alle dets lyster er ingen småsak. Hebreerne hadde lidt hån og trengsel for sin tros skyld, og nu formaner apostelen dem til å huske på det og ikke bli trette.

Kast ikke frimodigheten bort, for den har stor lønn. Frimodigheten benytter anledningen, som ellers så lett vil gå fra oss, og dermed uteblir også lønnen. Her må våkes, så man kan falle inn på rette sted og i rett tid.

For I trenger til tålmod, forat I, når I har gjort Guds vilje, kan opnå det som er lovet.

Legg merke til: Når I har gjort Guds vilje. Den skal altså gjøres. Og når vi har gjort den, da skal vi tålmodig vente på det som er oss lovet. Men det i den gode jord, det er de som hører ordet og holder det fast i et vakkert og godt hjerte og bærer frukt i tålmodighet. Luk. 8, 15.

Tålmodigheten fører til fullkommen gjerning. Jesus er langmodig med oss, og denne langmodighet skal vi akte som frelse, sier Peter. Og han roser Paulus som med visdom har skrevet om dette i sine brever. 2. Pet. 3, 15—16.

Ordet om tålmodighet frir oss ut fra den prøvelsens stund som kommer over hele jorderiket for å prøve dem som bor på jorden. Åp. 3, 10. Det å være tålmodig er det samme som bestått prøve.

V. 38. Men den rettferdige, ved tro skal han leve, og dersom han unddrar sig, har min sjel ikke lyst til ham.

Her menes den stadige vandring i lydighet mot troen — frem på lysets vei. Om noen unddrar sig denne vandring, da har Gud ikke behag i ham. Dette er «Guds Vei» som alle vegne finner motsigelse. Og dog er der ingen annen vei. Salig hver den som hører Guds dragende røst og vandrer på denne vei.

Men vi er ikke av dem som unddrar sig til fortapelse; vi er av dem som tror til sjelens frelse.