Jobs bok 19. kap.

Jobs bok.

19. kapitel.

V. 13 og 14. Mine brødre har han drevet langt bort fra mig og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig. Mine nærmeste holder sig borte og mine kjente har glemt mig.

Han omringer mig med sine hære og tar fra mig evnen til å komme løs, sier Job. Ikke nok hermed; men han fjerner fra mig dem som kunde gi mig litt trøst, dem som er prøvd i det samme. Der er ingen utløsning for mig. Mine nærmeste har forlatt mig. Gud som med sitt intense nærvær holdt mig oppe under alle ting, har forlatt mig. Han som alene forstod mig, han har glemt mig. Til disse indre trengsler kommer så alt det ytre overløp. Ikke minst det at Gud styrer de gudfryktiges skritt bort fra min bolig.

V. 15. Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine. V. 16, 17.

Når skille mellem den øvre del (menneskets ånd) og den lavere del (sjelen eller menneskets natur) finner sted, volder det stor lidelse for begge parter. Ånden kjenner sig berøvet all hjelp den før mottok ved hjelp av sansene og de lavere krefter. Likeså kjenner sjelen sig berøvet all hjelp fra de øvre krefter.

Derfor er det i åndelig forstand som Job sier: Mine husfolk og mine tjenere nekter å tjene mig, de er fremmede for mig Jeg har ropt på min tjener forat han skulde tjene mig som før, men forgjeves. Denne tjener som er egenviljen, blir mere død for mine begjæringer, og hustruen som betegner den underordnede part, finner det motbydelig med den ånd den møter på i mitt indre. Også mine barn bønnfalt jeg forgjeves, d. v. s. jeg forsøkte å fremkalle for min bevissthet de gode gjerninger jeg hadde gjort for å finne trøst der; men jeg kunde ikke finne dem lenger.

Hvad der bokstavelig tales om her er den forlatthet som en sådan prøvet sjel får kjenne. Alle ens venner, ja til og med de åndelige nærer en viss forakt og motbydelighet for en, når Gud tukter og ydmyker en.

V. 19. Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.

Dette er isannhet en hård prøve. Det er enkelte sjeler Gud binder en fast til med så sterke bånd, at en lettere slites løs fra sig selv enn fra disse mennesker. Allikevel behager det Gud at der mellem slike fast forenede ånder kan opstå en viss ufordragsomhet, som endog kan utvikle sig til motbydelighet. Dette volder stor smerte, ikke bare fordi at denne forening var efter Guds bestemmelse, og virket efter hans vilje; men på grunn av det store tap den sjel lider, som fjerner sig på denne måte.

Det vers nr. 19 kan også forklares sådan, at sjelens nærmeste er forstand og klokskap. De er menneskets rådgivere i hvad det foretar sig. Disse to venner forlater en også.

Den forstand og klokskap som blir tilbake, er ikke som den forrige at den hjelper og støtter en; men den forbanner og avskyr en. Min styrke som jeg var så knyttet til og som jeg elsket å eie, den har forlatt mig.

O, hvor gagnlig det er for mig alt dette, selv om det kjennes grusomt.

V. 20. Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjød, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.

Job blir så blottet og bar for velsignelse at han er lik de tørre ben. Alle kan se hans tørre tilstand.

V. 21. Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig!

O, du elskede Guds mann! Hvem beklager du dig for? Hvor vil du finne en som deler din smerte med dig? Dine venner er jo blitt dine fiender. —

Hvis Gud som er din eneste trofaste og sanne venn, ikke blir urolig over din lidelse og stiger ned for å hjelpe dig, hvem vil da forbarme sig over dig. Men det er jo dig, o Gud, som lar det komme over ham. Du har bare rørt ved ham og han er blitt til støv. Dersom din hånd hvilte tungt på en sjel, hvordan vilde det da gå? Ingen kunde opholde ham. Det er guddommen alene som tåler vekten av Guds hånd. Du, vår korsfestede Frelser, har kjent og tålt tyngden av Guds hånd; men vi faller sammen når hans hånd rører oss.

(Forts.)