Bibeltime: Matteusevangeliet 27. - 28. time

Matt. 6, 1—13 og 16—18. Luk. 12, 1—3. Gal. 1, 10. 1. Pet. 2, 1. Hykleri. Vi skal ta oss i vare, sier Jesus. Det er altså farlig. Ja, vi skal først og fremst ta oss i vare for hykleri, sier han i Luk. 12, 1. Det er altså fryktelig farlig! Det er det verste av alt!

Hykleri er å ville gjelde for bedre enn man er, å ville sees, æres, beundres og likes av mennesker. Det faller sammen med løgn, svik og bedrag. Det er det motsatte av å stå og å vandre for Guds åsyn.

Når man hykler, får man sin ros og lønn av mennesker og ikke av Gud. Gjerningene er da spilt, og den evige lønn tapt, og dessuten har man foregått andre med et yderst slett eksempel.

Vi kan dele hykleriet i to grader. I. At man bevisst, med overlegg, f. eks. utbasunerer sine velgjerninger. II. At man ikke tar sig nok i vare, som Jesus formaner til, slik at man i ubetenksomhet unødig gjør sin velgjerning så den sees av mennesker, eller at man på en eller annen måte bærer sig slik ad at den dessverre blir kjent.

Når den venstre hånd ikke skal vite hvad den høire hånd gjør, da kan jo selvfølgelig enda mindre noe annet menneske få vite det. Vi ser at ordene er ubegrenset sterke, så Jesu mening er ikke til å ta feil av.

Dersom man f. eks. sender sin gave med en annen person forat mottageren ikke skal vite hvem som gav den, har man kanskje opnådd at den som fikk gaven ikke vet hvem som gav den; men samtidig har man sørget for å opnå at all verden forøvrig har fått vite det, eller har fått anledning til å få vite det. Man har likesom gitt det anonymt, og har dog samtidig blåst i en veldig basun.

Hvis man viser frem et brev som begynner med takksigelse for den eller den mer eller mindre store gave, fordi det stod så meget annet godt i det brevet, da har man også latt sig lure av den synd som heter hykleri. Mente man at andre absolutt burde høre ett eller annet godt eller lærerikt som stod i det brevet, kunde man jo ha lest det for dem, og hoppet over «takk for gaven.»

Versene 17 og 18 viser oss hvad vi har å strekke oss ut efter i så måte: Det er ikke nok med at vi ikke skal være syke efter å få bekjentgjort våre velgjerninger, og at vi heller ikke ved ubetenksomhet eller uforsiktighet skal komme til å røbe dem; men — her kommer det viktigste — vi skal bevisst, med overlegg, gjøre motgående bevegelser for til det yderste å skjule dem, slik at vi så og si fører folk bak lyset. —

Vi må her, som alltid, være opmerksomme på at det ikke først og fremst og sist og egentlig er bokstaven det kommer an på, men ånden, meningen, hensikten og beveggrunnen. Det er dette «for å sees av mennesker» som er synden. Man kan godt be på et møte, ja endog på et gatehjørne, uten å overtre ordet: «Gå inn i ditt lønnkammer!»

Likeså kan man også, undtagelsesvis, av visse, bestemte, fullt ut bevisste grunner, f. eks. gi gaver uten at de er anonyme. Da gjør man det absolutt ikke for å sees og æres av mennesker, men av en eller annen edel beveggrunn. Denne må da være større enn verdien av at gaven gis anonymt. Det kan i enkelte tilfelle ha en stor frelsende betydning at vedkommende vet at den er fra dig.

Men Jesu ord står der fast og manende: «Ta dig i vare!»

28. bibeltime.

Matt. 6, 14 og 15. Kol. 3, 12—15. 1. Kor. 6, 7. Den som tror på Sønnen, har evig liv, dersom han tilgir alle sine medmennesker. Dersom vi bekjenner våre synder, forlater han oss syndene, såfremt vi tilgir alle våre medmennesker.

Er det ett eneste menneske som vi ikke tilgir, likegyldig hvor meget ondt han måtte ha gjort oss, er vi fortapt. Den som hater sin bror, er en manndraper, og ingen manndraper har det evige liv blivende i sig.

Hjertet blir aldri så hårdt på én gang. Det skjer litt efter litt. Satan er anklageren. Han anklager Guds utvalgte natt og dag. Hvis vi anklager vår bror, er det allerede galt fatt med oss; men dersom vi kvikker oss å tilgi og å tåle ham, kan det gå meget bra.

Tar vi det, derimot, ikke så nøie, vil anklagen og ufordrageligheten vokse som en annen ugressplante, og volde oss stort tap eller til sist endog fortapelse. Denne ondskap er verre enn all annen ondskap. Det er den slagne vei til avgrunnen.

Vi må altså lære å vokte oss for å få imot noen. Ja, vi bør være så bange for det som for Satan selv! Det er absolutt det verste av alt på jorden! Det er den aller største motsetning til kjærligheten. —

Altså: de dagligdagse «ubetydeligheter» som kalles for å furte eller å bli fornærmet, så man går sin vei, det er forløpere til ikke å kunne tåle og tilgi, forløpere til hat og forherdelse, veivisere til helvede.

Kjærligheten er jo fullkommenhetens sambånd. Blir man i den, da kan man altså ikke ta anstøt og gå sin vei. Dette sambånd er fullkomment, og brister aldri!

Det er altså livet om å gjøre aldri å slippe så meget som den aller ringeste ufordragelighet inn i sitt hjerte! Da er man trygg!

Det gjelder å tilgi og tåle alle — ubegrenset — til enhver tid!!!

De aller fleste som det er gått galt med, er blitt ødelagt just på dette punkt. Selv om de har kastet sig ut i annen åpenbar galskap, så har dette vært den oprinnelige årsak.