Under lov eller nåde

Under Lov eller Nåde.

Det er almindelig når der blir talt om Guds bud og forskrifter, om å ta korset op og ta det nøie med rettferdighet i alle ting, at man da påberoper sig å være «under nåden»: «Vi vil ikke inn under loven!» sier man.

De som har det sådan, lever i et stort bedrag. Man bruker nåden til undskyldning for sin synd og urettferdighet, og stempler all tale om rettferdighet og lydighet som lovtrældom. Dersom vi ser nøie efter i Skriftene, da finner vi det stikk motsatte av den almindelige mening om lov og nåde: For synden skal ikke herske over eder, I er jo ikke under loven, men under nåden. Rom. 6, 14. Det er altså sålenge synden hersker over mennesket, at man er under loven; for loven dømmer våre overtredelser. Sålenge man gjør synd, er man under loven, sålenge man i sitt hjerte henger fast ved den minste urettferdighet. Det hjelper ikke om man taler aldri så sterkt om å være under nåden!

Dersom man vil være under nåden, må man slutte med å øve urettferdighet og synd; for sålenge man gjør disse ting, vil man forbli under lovens rettferdige domme. Det går an å få nåde til hjelp i rette tid, så man kan slippe å synde. Men Guds nåde er åpenbart til frelse; for Gud sendte sin Sønn i syndig kjøds likhet og fordømte synden i kjødet. Derved blev veien til seier banet for oss ved samme seirende tro, samme lidelser som vår velsignede forløper Jesus Kristus. Ved å ta korset op hver dag og følge i Jesu fotspor kommer vi inn under nåden; for da seirer vi ved Guds kraft over den synd som bragte oss inn under lovens forbannelse. Vi må da forstå, at dette med å være under nåden ikke vil si det samme som å ta Guds befalinger lett og likegyldig, slå litt av her og litt der, og så iøvrig å hvile i «troen» på at Jesu blod og Guds nåde dekker over alt sammen, o.s.v. Vi skal ikke bli ved i synden for at nåden skal bli desto større langt derifra. Rom. 6, 1—2.

Å være under nåden vil si at vi får Guds kraft — og benytter oss av den — til å seire over synden og avlegge alt som tynger — og det mer og mer alt eftersom vi vokser i nåde og kunnskap. 2. Pet. 3, 18. Se Titus 2, 11—12: Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker; den opdrar oss til å forsake ugudelighet og verdslige begjæringer og til å leve sindig, rettferdig og gudfryktig i den nærværende verden. Under nåden har vi det altså som en læregutt under sin mester, som en skolegutt under sin lærer. Ja, er vi under nåden i sannhet, da er vi under opdragelse, og til opdragelse hører ikke alene trøst og barmhjertighet, men også rikelig av formaning, irettesettelse og tukt. I denne nådens skole opdras vi til å forsake ugudelighet og leve i rettferdighet og gudsfrykt, ja til alt det man i kjødelig iver kaller for lovtrældom.

Men nu vil det da stå til den enkelte om man vil ta korset op og gå lidelsens smale vei og derved komme inn under nådens opdragelse — Guds sanne kjærlighet — eller om man fortsatt vil la synden herske i sine dødelige legemer og lyde dens begjæringer, Rom. 6, 12, og dermed komme inn under lovens forbannelse og fordømmelse.

Må Guds lys åpenbare for enhver hvor nødvendig det er å leve sitt kristenliv under nåden i sindighet, rettferdighet og gudsfrykt.