Legg merke til deres kall

Legg merke til eders kall.

Det er godt å legge merke til Guds utvelgelse. Da vil en lettere forstå hans veier, og bli ydmyk av hjertet. Han gjør de vises visdom til skamme, for at intet kjød skal rose sig for Gud. Forbannet er hver den som setter sin lit til kjød; men velsignet er den hvis hjelp Herren er.

Idag ser vi tydeligere enn noen gang før at Gud har gjort verdens visdom til dårskap. Det er jo de som har mest av verdens visdom, som styrer idag, og vi ser at av alt deres stell er det bare blitt kaos. Av alle fredskonferanser er det blitt krig og ødeleggelse. Alle opfinnelser er blitt til ødeleggelses redskaper. Folk bereder sig til å møte ødeleggelsen. Deres visdom er isannhet blitt til dårskap.

På din lange ferd blev du trett; allikevel sa du ikke: Jeg gir tapt! Du fant ny kraft i din hånd; derfor blev du ikke svak. Es. 57, 10.

Menneskene i verden er i dag blitt trette av frykt og gruslagte planer; allikevel sier de ikke: Jeg gir tapt! Allikevel omvender de sig ikke til Gud. De kan nok samles til bønn i kirker og bedehuser, for å bli frelst fra ulykken! men å erklære sin visdom for dårskap, slik at de innretter sitt liv efter Guds vilje, nei, de gir ikke tapt. De finner ny kraft i sin egen arm. Deres planer om fred er ikke før gruslagte, før de legger nye planer, som selvfølgelig også går i grus.

En kan spørre: Hvad kommer det av at de ikke klarer å få orden i forholdene — fred i verden? Har de for dumme hoder? Er de ikke gode nok matematikere? Kanskje de har studert for lite statsøkonomi, eller har for lite sprogkunnskaper? Kanskje de har studert for lite teologi, de mangler noen doktorgrader kanskje? Når vi ser på de som har raket frem, og de som raker frem idag, så er det ikke mangel på det opregnede. Nei, de er rikelig utstyrt både med begavelse og utdannelse; men de mangler alle kjennskap til Gud i Guds visdom. Der er feilen.

Dette forhold skal ikke bestandig vare ved. Gud har gjort og gjør en utvelgelse blandt menneskene. Han tar én her og én der, og disse utdanner han til konger og prester for sig. Med disse skal Jesus oprette et evig rike — et fredsrike; for Jesus, han er fredsfyrsten.

Det blev en sten revet løs i fra fjellet, men ikke med hender. Dan. 2, 44—45. Det er disse få utvalgte som Gud løsner fra folkeberget. Jesus er selv en levende sten, men han blev forkastet av mennesker. De vilde ikke rette sitt hus inn efter den sten. Men disse få utvalgte kommer til ham og blir selv opbygget som levende stener til et åndelig hus! 1. Pet. 2, 4—6. Det er et hus som skal vare evindelig. En bygger svære huser idag, de brenner op og sprenges i luften. Store kongehuser går tilgrunne. Det som har verdi, er å bli en levende sten i det åndelige hus, som aldri skal gruslegges. Hvor store ting du enn har utrettet i denne verden, betyr intet dersom du ikke er blitt en sten i det åndelige hus.

Legg merke til eders kall, brødre, at ikke mange vise efter kjødet er kalt, ikke mange mektige, ikke mange høibårne; men det som er dårlig i verden, utvalgte Gud sig for å gjøre de vise tilskamme. Han har utvalgt det svake for å gjøre det sterke tilskamme, og det som er lavt i verden, det som er ringeaktet, det som ingenting er, for å gjøre det som er noe til skamme.

Når vi legger merke til vårt kall, ser vi det Paulus skriver er sant. De fleste av oss er menneskelig sett bare noe skrap. Men med disse er det Jesus skal oprette ro og orden. Derved blir isannhet de gjort tilskamme som er noe her i verden, de høibårne, mektige og sterke.

Vi har fått del i Guds nåde, som optukter oss til å fornekte ugudelighet, de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nuværende verden. Tit. 2, 11—14. Det er altså dette som har verdi og som gjør oss til konger og prester. Det er ikke kloke hoder og verdslig utdannelse eller begavelse.

Jesus kom med bergprekenen, og menneskene ler av den som ugjørlig, samtidig som de erkjenner at hvis det blev slik som det der står, vilde det være godt. Men så dumme er de dog ikke at de tror det går an. Men Jesus begynner bergprekenen slik: Salige er de fattige; for himlenes rike er deres. Salige er de som hungrer; for de skal mettes. Det er med bergprekenen de skal mettes, og det i den nuværende verden. Når man blir slått på det ene kinn, da å vende det andre til, det er kongelig o.s.v. Dette er det vi optuktes til ved Guds nåde, og det i den nuværende verden. Dette er Guds visdom. Men dette er dårskap for verden. De kjenner ikke Gud i Guds visdom, det er deres ulykke.

Jesus levet her i verden under et vanærens dekke. Han var under utdannelse. Hebr. 5, 7—10. Hans time var ennu ikke kommet. Her vant han kongemakten. Hebr. 1, 8—9.

Således må også vi, under vår utdannelse til å sitte på troner sammen med ham, leve under vanærens dekke. Åpenb. 3, 21. For Guds visdom er og forblir dårskap for verden. Vår time er ennu ikke kommet. Men når vår Herre Jesus åpenbares fra himlen med sin makts engler, da er vår time kommet. Da skal han vise sig underfull og herlig i alle de elendige, svake og uduelige som han utvalgte sig — de som trodde evangeliet, f. eks. bergprekenen. 2. Tes. 1, 7—10. Da skal det ord bokstavelig gå i opfyllelse, at han skal gjøre det som er noe, til skamme.

Hold da op med å stole på mennesket, i hvis nese det bare er et pust! Hvad er han å akte for? Es. 2, 19—22.

Dette formaningsord trenger også vi, selv om vi er av de utvalgte. Enda vi er av de svake, dårlige og det som intet er efter kjødet, ligger tilbøieligheten der til å se op til de små begavelser som er; og det er ikke sjelden det dårlige faller for tilbøieligheten til å ville være noe efter kjødet. Gud har et veldig arbeide med oss, for å få frelst oss fra det å se op til begavelser og sette vår lit til det som er noe.

En som er dyktig til å tale, skrive og dikte, har lett for å bli noe ved sin begavelse, og mange er blitt toppfigurer ved den; men i Guds øine er de kanskje intet. Vi har hørt de har holdt innholdsrike taler om ydmykhet, kjærlighet og selvfornektelse. De har ikke manglet tanker og ord, men de har manglet gjerning. De har vært stolte og æresyke. Men så er det andre med lite begavelse, et knapt ordforråd og stammende, de har ikke kunnet holde noen taler, menneskene har foraktet dem; men de har seiret over synden. Hvem tror du er noe? Hvem skal sitte med Jesus på hans trone? Så er det andre, de skriver gedigne sanger om tro, håp og kjærlighet; vi fryder oss kanskje alle over å synge dem; men selv lider de av sorg for næring og motløshet. Mens andre som knapt nok har evne til å lese dem, er full av tro og håp, lykkelige i alle forhold. Hvem tror du skal sitte med Jesus på hans trone? På den dagen Herren skaper, skal isannhet det ord gå i opfyllelse: Han skal snu op ned, ned op og gjøre det høie lavt og det lave høit. Han skal opreise den ringe av støvet. Nu forstår vi kanskje det ord av Paulus: Men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trældom, forat ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig. 1. Kor. 9, 27.

Vi priser Gud for alle de nådegaver som er gitt til menigheten og for den duelighet som Gud har utrustet enhver av oss med, også efter kjødet. Men fremforalt priser vi Gud fordi han har åpnet våre øine for at det ikke er gavene som har den egentlige verdi, men det å holde Guds bud og fornekte de verdslige lyster. Da blir det slutt på personsanseelse; for det sanne lys skinner allerede.

Når det vi ser op til, blir gjort lavt, da kommer også vi på skam. Derfor se til at du ikke blir til skamme på den dag da Jesus skal gjøre det høie lavt og det lave høit. På den dag skal intet kjød rose sig, men så mange av oss som trodde evangeliet, skal prise Jesus Kristus, som blev oss visdom fra Gud, og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning. Vi skal rose oss i Herren.

Hele skapningen lengter efter denne dag. Den er tilsammen i smerte inntil nu, idet den stunder efter Guds barns åpenbarelse. Rom. 8, 19—22. Den har ikke lengtet efter noen av de åndsretninger som styrer idag. Nei, jorden rystes, og skapningen er tilsammen i smerte under den dårskap som råder idag. Derfor lever vi ikke bare for oss selv, men også for hele skapningen. Den venter på vår åpenbarelse, i håp om at også den skal bli frigjort fra forgjengelighetens trældom til Guds barns herlige frihet, da løven og lammet skal gresse sammen.