De to pakter.

(Forts. fra S. S. nr. 2 1940)

Hvorfor kunde ikke de levittiske prester innsettes ved ed? Nei, for disse opnådde ikke å motta Kristi fullendte offerånd på pinsefestens dag, og således hengi kjødet i døden, for derved å bli gjort levende efter ånden. De forblev mennesker, og kunde som sådan ikke utføre noen evig prestetjeneste. Ti dersom de skulde komme inn i det evige prestedømme, som jo nettop det Melkisedekske er, så måtte de bli evighetsvesener. Men det var nettop det de levittiske prester ikke var. De var dødelige vesener, og de blev ved døden hindret fra å holde ved i sin levittiske prestetjeneste. Hebr. 7, 23.

Derav kan man skjønne hvilken kolossal forskjell der er på det levittiske og det melkisedekske prestedømme. Det levittiske er timelig. Det melkisedekske er evig. Derfor står det om Melkisedek: Se, hvor stor han er, denne som endog Abraham gav tiende av byttet. Hebr. 7, 4.

Endog Abraham, som er en av de største skikkelser i den gamle pakt, han var ringere enn Melkisedek. Hebr. 7, 7.

Hvorfor? Jo, fordi han var dødelig. Ja, ikke bare det. Men endog Levi, der hadde fått det store bud å ta imot tiende av folket, han blev endog lagt i tiende. For Levi var i Abrahams lend, dengang da Melkisedek møtte Abraham. Hebr. 7, 10. Ja, hvilken kolossal forskjell. Her er man altså nu kommet inn i det melkisedekske prestedømme, og blir da som sådan evighetsvesener, og får del i et evig prestedømme. Gud være takk.

Evig prestedømme. Man får del i en evig forløsning. Hebr. 9, 12. Man blir ikke prest, innsatt ifølge et kjødelig buds lov, men ifølge et uforgjengelig livs kraft, Hebr. 7, 16, ifølge den levendegjørelse av menneskeånden som finner sted av Kristus, 1. Kor. 15, 45, når man i tro lyder Kristi Ånd, og derved når frem til blodets prestetjeneste innen for hans jordiske legeme.

Hvordan forrettes så dette prestedømme i våre dage? Det som er å merke ved dette prestedømmes arbeide, er da at det foregår skjult. Hvorfor foregår det skjult? Jo, fordi det foregår innenfor hans jordiske legeme, ikke utenfor. Derfor er det skjult. Det er en kolossal guddommelig foranstaltning tilstede, likesom det var en kolossal guddommelig foranstaltning tilstede ved oprettelsen av det levittiske prestedømme. Bare med den forskjell at det levittiske var synlig; ti dette gjaldt helligelse til kjødets renhet, og som sådan hadde dette med det ytre å gjøre. Derimot er det melkisedekske usynlig; ti det har ikke med helligelse til kjødets renhet å gjøre, men det er til for helliggjørelse av ånden. 2. Tess. 2, 13. 1. Pet. 1, 2.

Likesom det levittiske prestedømme tok sikte på helligelse til kjødets renhet, så tar det melkisedekske sikte på åndens renhet, det er liv for menneskeånden. Derfor står det også: Om en renselse fra all besmittelse på kjød og ånd. 2. Kor. 7, 1.

Man må først helliges til kjødes renhet, og dernest nå frem til helliggjørelse i ånden. Dog, det levittiske prestedømme er jo ophørt. Hvordan skal man nu få helligelse til kjødets renhet? Dette kan man nu få hos Jesus Kristus. Han har optatt i sig hele frelsesverket. Han har ved sitt fullbragte verk renset legemet både innvendig og utvendig. Han har nu makt til å tilsi helligelse til kjødets renhet, syndernes forlatelse, eftersom det i Ham er funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt. Hebr. 6, 15.

Sålenge ikke denne død hadde funnet sted, så måtte man bruke de av Gud fastsatte forordninger som dyreblod og vann, tillikemed forskjellige tvetninger. Dette var dog bare kjødelige forskrifter, men pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk. Hebr. 9, 10, 19. Men når nu Kristus blev innsatt som yppersteprest efter Melkisedeks vis, og innsatt ved ed, så var det fordi han hadde bragt offeret, hadde lidt døden efter kjødet. Men ved denne lidelse i kjødet frembragtes blodet, og dette blev båret inn i den himmelske helligdom og vidnet der om at en død hadde funnet sted til forløsning, ja en evig forløsning. Hebr. 9, 12.

I det levittiske prestedømme kunde der helliges til kjødets renhet, men dette blev kun en timelig forløsning inntil Kristus kom i tidens fylde og bragte offeret. Men nu har Kristus bragt en evig forløsning ifra synden. Og hvorfor kan han nu tilsi helligelse til kjødets renhet, efter at det levittiske prestedømme er ophørt? Jo, fordi han har frembåret det offer som den Aronitiske yppersteprest ikke maktet å gi. Derfor, når Kristus har frembåret sitt eget blod, og derved betalt lovens krav, så skjønner vi derav at det er helt overflødig å vende sig til et levittisk prestedømme idag, med ofringer av dyreblod. Ti tiden er nu kommet da alt er blitt satt i rette skikk, hvorved man kan få del i en evig forløsning fra synden, og ikke lenger en timelig forløsning.

Ti dette blod, Kristi blod, er et fullgodt offer, og ved troen på dette offer, blir man nu delaktiggjort i renselsen fra de onde gjerninger som er begåtte. Ti derved at man tror på dette offer, tror på at vårt gamle menneske er korsfestet med ham, Rom. 6, 6, så får man derved del i renselsen, derved at den mosaiske lovs krav blir opfylt i oss. Gud være takk.

Som sådan kan man nu få del i «Lea», komme derhen ved troen, at man avdør fra loven ved en trosakt, og blir renset og tvettet ren utenpå legemet med rent vann. Hebr. 10, 22.

Men for å få del i himlenes rike, og komme til en vekst og fremadskriden innenfor hans jordiske legeme, inn i en vekst op til ham som er hodet, Efes. 4, 13—16, til det å få tak i «Rakels klare øine», så må man nu lære å kjenne Kristus som yppersteprest efter Melkisedeks vis. Hvorfor kan man ikke lære å kjenne ham som yppersteprest efter Melkisedeks vis førenn at man er blitt tvettet ren utenpå legemet? Jo, for da er der ved en trosakt foregått en død over det gamle menneske, og sinnet er nu løst fra kjødet, og man blir satt istand til å tjene Guds lov. Rom. 7, 25. Det er ens ånd som derved levendegjøres, og derved kan man lære å kjenne Kristus som yppersteprest, ti som sådan er han en levendegjørende ånd. 1. Kor. 15, 45.

Når man nu skal delaktiggjøres i hans bearbeidelse, så vil man erfare at arbeidet går nu ut på å rense menneskeånden, levendegjøre menneskeånden mer og mer. Denne renselse finner da sted i tilsvarende grad som man finner inn til synden i kjødet, og får hengitt denne i døden. Gud være takk for denne melkisedekske prestetjeneste.

Nettop derfor, eftersom det melkisedekske prestedømme gjelder helliggjørelse av Ånden, så er denne store prestelige foranstaltning skjult for det naturlige menneske. Det naturlige menneske har kun øie for helligelse til kjødets renhet. Man blir stående som oftest ved «Lea», og kommer ikke frem til «Rakel». Her er det interessant å betrakte det melkisedekske prestedømmes sammensetning.

Forat der skulde foregå et virkelig arbeide med helliggjørelse av ånden, og ikke bare med helligelse, slik som det levittiske prestedømme hadde det, så måtte der finne sted et fullbragt verk. Der måtte tilveiebringes en død, slik at denne kunde gjøres gjeldende for makter og myndigheter, og slik at enhver kunde få adgang til det. Denne død skjedde da i Jesus Kristus. Eftersom han skulde være ypperstepresten som skulde ha oversprengningens blod å frembære, så måtte nu dette oversprengningens blod tilveiebringes. Dette blod skulde være til Åndens helliggjørelse, likesom det levittiske prestedømmes dyreblod benyttes til kjødets helligelse. Dette blod frembragtes ved hans lidelse i kjødet, 1. Pet. 4, 1, og blev bragt inn i helligdommen til å sone for synd. Hebr. 13, 11—12. Hvilket dyrebart blod!

Når man betrakter hvilken kolossal forskjell det er på det levittiske prestedømmes dyreblod og på det melkisedekske prestedømmes dyrebare Kristi blod, så skjønner man herav hvilken stor forskjell der er på disse to prestedømmer. Dette blod er det da som blir frembåret til oversprengning. Jesus som yppersteprest, er det da som frembærer dette blod. Denne oversprengning holdes innenfor hans jordiske legeme hvergang man finner frem til synden i kjødet, og lar lysets domme gå over dette.

Man kommer da inn til oversprengningens blod som taler bedre enn Abels. Hebr. 12, 24. Abels blod blev utøst på jorden ved en drapsakt, men Kristi dyrebare blod er utøst gjennem lidelse i kjødet, og båret inn i helligdommen til å sone for synd. Dette blod er man bevart under innenfor hans jordiske legeme. Blodet dekker alt det ubevisste, og fremtrer som en rensende kraft efterhvert som synden i kjødet blir åpenbart.

Når nu evangeliet lyder at der er skjedd en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt, og ikke bare dette, men at der er skjedd en død til forløsning også fra synden i kjødet, da kan man ved tro tilegne sig denne forløsning. Likesom man første gang ved en trosakt tilegnet sig frelsen fra overtredelsene under den første pakt, så må man også nu gå troens vei, når det gjelder frelsen fra synden innen for hans jordiske legeme, og i hvis forbindelse det melkisedekske prestedømme står. Her blir det da en gradvis frelse, eftersom synden i kjødet hengis på korset. Gud være takk.