Uten svik

Uten svik.

Natanael var en sann israelitt, i hvem det ikke var svik. Og fremfor alle var Jesus Kristus selv uten svik. Men de andre da? Peter formante den levende Guds menighet til å avlegge all levning av svik. Ja, det gjorde han som selv en gang hadde fornektet Kristus, og som også en gang efter åndsdåpen blev grepet på fersk gjerning i hykleri, av sin elskelige bror Paulus. Han visste hvad han formante til. Han visste at man trengte til sådan formaning.

«Søkte jeg ennu (han hadde altså gjort det før) å tekkes mennesker da var jeg

ikke

Kristi tjener», sier Paulus. Gal. 1, 10. Akkurat som man ikke kan være både kjøper og selger av en og samme ting på en gang, således er det fullkomment umulig å være verdens venn og Guds venn samtidig, å søke å tekkes mennesker samtidig med at man søker å tekkes Gud. Man må velge en av dem. Man kan ikke tjene to herrer.

De fleste mennesker er så redd for menneskenes vanære og forakt, og setter slik pris på deres gunst, at de er svikefulle; de snur kappen efter vinden. Man har en slik skrekk for å bli vanæret og for å komme utenfor leiren, at man heller velger å være utro mot Kristus. Man holder kjød for sin arm, og hjertet må da nødvendigvis vike fra Herren.

Ordet: «La oss gå ut til ham, utenfor leiren, og bære hans vanære», Hebr. 13, 13, vil da domfelle en. Likeså dette ord: «Derfor gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder!» 2. Kor. 6, 17. På samme måte også ordet om Abraham: «Og han drog ut, uten å vite hvorhen han skulde komme.» Hebr. 11, 8.

Hele verden ligger i det onde, og de aller fleste gudsdyrkere er utro mot Kristus. Den som er tro, opriktig, sann og ærlig, han kommer på kant med de troendes leir, og må nødvendigvis havne utenfor deres rekker. Hver den som har i sinne å være tro, blir stilt på valg mellem å gi efter for mengden eller å stå fast i sitt edle forsett og ta følgen: Ut, utenfor! Men da kommer man også, som den blindfødte, like i Jesu armer. Man kommer i det aller beste selskap! Lovet være Gud!

Elihu sa: «Jeg forstår ikke å smigre!» Job 32, 21. Han forstod bare å være tro mot Gud. Det var å ønske at alle var så «lite for sig».

Og Job sa: «Har jeg, som mennesker pleier, skjult mine synder og dulgt min misgjerning i min barm, fordi jeg fryktet den store mengde og var redd for de fornemme slekters forakt, så jeg tidde stille ... ?» Job 31, 33 og 34.

Nei, de gjorde op sine saker, og de talte sannhet — disse opriktige Guds helter — selv om situasjonen var aldri så pinlig!

Om Moses står det også så vakkert at han var tro i hele hans hus, som tjener til å vidne om det som skulde tales. Hebr. 3, 5. Og at han heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn . . . Hebr. 11, 25. La oss ikke svike eller svikte, kjære medbrødre, hverken i stort eller i lite!

Ovennevnte velsignede menn, og mange flere med dem, de talte sannhet og levde og døde med den! De sparte sig ikke, de unddrog sig ikke, de søkte ikke denne verdens glans og ære, de stakk ikke noe under stolen, de satte ikke sitt lys under en skjeppe! Men så var de også, hver i sin tid, Guds aller beste venner.

Det er noen ynkelige kryp alle de som smigrer, hykler, sviker, er utro, snur kappen efter vinden, som ligner værhaner, for ussel vinnings og æres skyld, for en kortvarig nytelses skyld. Men så skal de også — som de redde, feige uslinger de i sannhet er — kastes i ildsjøen engang! Åp. 21, 8.

Å være overbevist om hvad som er sant, og så svike sannheten fordi man får menneskene (og svært ofte sine nærmeste efter kjødet) imot sig, eller fordi man risikere å miste sitt nuværende levebrød, det er usselt.