Dine tider

Dine tider.

Hvad som er å fortelle om kong David, både i hans første og i hans senere dage, og om de tider som kom over ham og Israel og over alle andre land og riker, det står opskrevet i profeten Natans krønike.

Det gikk tider hen over David og Israel, og det går tider hen over vårt liv og menigheten. Når man gransker tilbake i disse tider, da finner en mange ting. Der ligger vårt liv skjult.

David hadde en tid som hyrde, en ved hoffet hos Saul, en som landflyktig, en som konge over Juda, en som konge over hele Israel og en som flyktning for sin sønn, osv.

Disse tider er å ligne med jordlagene. Videnskapsmennene kan i disse jordlag, som er forskjellige tidsperioder, finne hvad kultur det var på den tid. Ut av det de graver frem, kan de danne sig et billede av menneskenes levemåte og utvikling i mange hundre år tilbake.

Den ene tid danner grunnlag for den annen. Hadde ikke David vært tro som hyrde, hadde han aldri kunnet slå Goliat og blitt optatt ved Sauls bord. Hadde han ikke vært tro i sin landflyktighets tid, hadde han aldri blitt konge over Israel. Hadde han ikke vært tro som konge, hadde ikke hans trone blitt grunnfestet for evig.

Det gikk også forskjellige tider over Israel mens David var konge og hadde ansvaret. Det var tider i krig, i oprør, i hunger, pest og i fred. Det som gjaldt Israel, gjaldt også David. Gransker en i de tider, så graver en frem Davids visdom, hans store gjerninger og hans feilgrep. Intet blir borte, det ligger gjemt i jordlagene i disse tider.

Gud lar det også gå forskjellige tider over vårt liv. Vi får tider i medgang, i velsignelser og ære. Vi får tider i motgang, under forbandelser og vanære. Tider under misforståelser og misundelser, gjenstand for avind og baktalelse. Vi har også en tid som barn, en som ungdom, en tid i manndommen og en tid i alderdommen. Disse tider har sine forskjellige vanskeligheter og fristelser, samt opgaver og muligheter. Det er seire som må vinnes og muligheter som må gripes i den ene tid og som ikke kan vinnes eller gripes i den annen tid. Intet av det vi gjør eller ikke gjør blir borte. Det ligger gjemt i jordlagene. Dette er det få som er våkne for, og de forstår det først efter at tiden er gått ifra dem. Da våkner de op for alt hvad de skulde ha gjort og ikke gjort, men da er det forsent, og jordlagene vidner imot dem. Es. 57, 12. Derfor refser også Jesus de skriftkloke, fordi de ikke forstod den tid de levet i og den nåde som kun i den tiden blev tilbudt dem. Mat. 16, 3 og 23, 29—32. Fariseerne sa: Hadde vi levet i våre fedres dager, skulde vi ikke ha slått profetene ihjel, og de bygget gravsteder. Men sin tid forstod de ikke, og de slo Jesus ihjel.

Det går også tider henover menigheten. Tider i vekkelser og tørke, i fred og strid, i ære og vanære. I disse jordlag kommer vi også med. Det skal minst være to vidner. Det blev opskrevet både om David og Israel. Når de skrev om Israel, kom David med der. Slik blir det også med oss og menigheten. Når disse tider går over menigheten, så spørs det om vi forstår tiden, slik at vi blir som et gullstykke i menighetens jordlag og ikke som noe forrustet jernskrap.

Da tiden gikk over Israel at de ikke visste hvem som skulde være konge, enten David eller Sauls sønn, da leser vi om Issakars barn. Det var menn som forstod sig på tidene, så de visste hvad Israel hadde å gjøre. 1. Krøn. 12, 32. Disse drog ut for å gjøre David til konge.

Slik må også vi lære oss til å forstå tidene, så vi forstår hvad menigheten har å gjøre i de forskjellige tider. Dog er det mange som ikke forstår det, og deres dårskap blir stående til skrekk og advarsel for eftertiden.

Nu liker man gjerne den ene tid fremfor den annen. En vil bare ha vekkelsestider og fredstider og ikke krigstider og tørketider. Men slik ønsker man ikke av visdom. For alle disse tider må gå både over oss og menigheten for at vi skal bli prøvd og bli utdannet til å sitte på troner med Jesus. Men likesom Jesus blev mange til fall og mange til opreisning, slik åpenbarer også disse tider menneskets sinnelag og blir dem til fall eller opreisning.

De fleste ønsker ikke at det blir gravd i disse jordlag; de hater slike videnskaps-menn. Dog, vi kan ikke forhindre det, men vi må finne oss i det. Menneskene kan ikke finne alt, men Gud skal en dag formå å grave alt frem som ligger skjult i disse jordlag — i disse tider. Derfor må vi våke og be så vi ulastelig kan gjennemleve disse tider, og stå uten flekk og lyte efter å ha overvunnet alt.