Anstøt

Anstøt.

I.
Ta anstøt.

Av sannheten.

Jesus Kristus selv var den store anstøtssten og forargelses klippe. 1. Pet. 2, 7. Alle som vil leve sig selv og gå sine egne veier, alle som vil skjule sig, spare sig og unddra sig, alle som ikke vil avlegge all synd, alle som vil være store i sig selv, alle som vil beholde sin rikdom for sig selv, alle som innbilder sig å være kloke og gløgge, alle som vil berge sitt liv — må nødvendigvis støte an mot, og bli forarget på, Jesus Kristus. For han var og er stikk imot alt dette. Ja, mot ham har både denne verdens herrer og religiøse herrer i hopetall støtt an og snublet og slått sig sønder og sammen, både en for en og i flokkevis.

Så snart som vi er tro mot Kristus, blir også vi — i og ved ham — anstøtsstener, snublestener og forargelsesklipper. Ved at vi forkynner, og holder uryggelig fast ved, Livets Ånds lover i alle forhold og i alle retninger, blir man rasende og tar anstøt, snart av det ene og snart av noe annet, alt efter som sannheten treffer ens ømme punkter, det som man ikke liker eller tåler å høre, den sannhet som man ikke vil bøie sig for.

Man tar anstøt fordi man ikke vil avlegge synden på angjeldende punkter.

Av andres synd.

Gud har tålt og tilgitt all ens egen synd, og gjør det fremdeles. Men allikevel kan man være så grum og urimelig at man ikke kan tåle andres synd. Man krever at de forskjellige skal være slik og slik; og hvis de ikke er det, så tar man anstøt. Ofte vender man sin vrede både mot Gud og menigheten, fordi en eller annen bror eller søster har sagt eller gjort dette eller hint. Har vedkommende virkelig sagt eller gjort dette eller hint, ja da kan det være det samme med alt sammen, mener man. Sådant kommer bare av ens egen ondskap. Det blir like så galt som om man vilde være vred på, eller forkaste, «Hansen» fordi «Olsen» hadde gjort noe galt.

Enten man tar anstøt av det gode eller av det onde, så blir det like galt. Når man tar anstøt, kommer det alltid — uten undtagelse — av ens egen synd. Det gis ingen undskyldning for å ta anstøt. Foranledningen er hos andre, men årsaken hos en selv.

Dette fremgår med all ønskelig tydelighet av Salme 119, 165: «Megen fred har de som elsker din lov, og det er ikke noget anstøt for dem.» Nei det finnes ikke under solen! Det eksisterer ikke! Høilovet være Herren!

Tar man anstøt, da kommer det nødvendigvis derav at man ikke elsker de lover som har dømt eller forarget en, eller de lover som påbyr et tilgivende og fordragsomt sinn.

II.
Volde anstøt.

«Den som elsker sin bror, han blir i lyset, og det er ikke anstøt i ham.» 1. Joh. 2, 10.

«At I ikke skal legge anstøt eller felle for eders bror!» «Dersom det voldes din bror sorg ved din mat, da vandrer du ikke lenger i kjærlighet.» «Eller gjøre noe som din bror støter sig ved.» Rom. 14.

Å volde anstøt, det er å synde mot brødre eller medmennesker. Dersom jeg elsker dem av hjertet, da volder jeg dem ikke anstøt. Om de allikevel tar anstøt, det er noe helt annet.

Like så sikkert som det alltid er galt å ta anstøt, så sikkert er det også alltid galt å volde anstøt. Men det er to høist forskjellige ting. Det går an å ta anstøt uten at det er voldt anstøt, og det går an å volde anstøt uten at det blir tatt anstøt.

Vandrer jeg i kjærlighet, da hverken volder jeg anstøt eller tar anstøt. Hvis jeg ikke vandrer i kjærlighet, da både volder jeg anstøt og tar anstøt. De anstøt som voldes av dem som ikke vandrer i kjærlighet, de går de som vandrer i kjærlighet klar av, mens andre, som heller ikke vandrer i kjærlighet, snubler i dem.