Den tilregnede rettferdighet og Gudsrettferdigheten

Den tilregnede rettferdighet og Gudsrettferdigheten.

Hvorfor kunde Gud, når det gjaldt det naturlige menneske, kun tilføre det en tilregnet rettferdighet? Og videre: Hvad vilde følgen blitt, dersom den tilregnede rettferdighet for det naturlige menneske var ensbetydende med at det naturlige menneske derved skulde leve i all evighet? Jo, følgen vilde da bli at det naturlige menneske, med en ytre renhet vilde eksistere i all evighet, dog med synden i sin natur.

Dette vilde da medføre at samfundet med Gud i all evighet vilde bli bestemmende ut fra dette forhold. Ti Gud besidder guddommelig natur. Han er vesensforskjellig fra det naturlige menneske.

Dog vilde der være et samfund mellem Gud og det naturlige menneske derved at det besatt en ytre renhet, likesom der mellem det utvalgte Guds folk med den ytre renhet, og Gud, var et samfund. Men det var dog ikke et fullkomment samfund i likhet med det samfund som består mellem Faderen og Sønnen. Hvorfor ikke? Nei, fordi synden fremdeles satt i kjødet. Altså, sålenge som det naturlige menneske besatt synden i sin natur, så var det avskåret fra å dele det samfund med Gud, som Faderen deler med Sønnen. Sønnen og Faderen er vesens-lik med hinannen, besitter den samme natur, nemlig den guddommelige. Hvad var det derfor behov for? Jo, for en vei hvorpå man kunde erholde den nye natur, den guddommelige.

Når der i det gamle testamente tales om at blodet skulde gis på alteret til å gjøre forlikelse, så kan man derav forstå, at blodet var ensbetydende med sjelen, og dermed ensbetydende med det naturlige menneske. 3. Mos. 17, 11. For da å erholde den personlige Gudsrettferdighet, så måtte der da finne sted en uttømmelse av blodet, av menneskets natur. Nettop derved vilde Gud settes istand til å skride til denne så store frelseshandling, å meddele personlig Gudsrettferdighet.

Men så kunde man spørre: Kan da Gud allikevel meddele det naturlige menneske personlig Gudsrettferdighet, når det naturlige menneske hengis i døden? Nei. Men ved en nyskapelse fra Guds side fremkommer da gjennem denne død det nye menneske, og det er da dette nye menneske som besitter den guddommelige natur.

Dette nye menneske er det menneske som er rent, ikke bare utvendig, slik som det naturlige menneske kunde bli, derved at Gud ved sin bearbeidelse kunde meddele det en ytre renhet. Nei. Dette nye menneske er rent også innvendig. Hvorfor er det rent også innvendig? Jo, fordi sjelen, den første Adam er hengitt i døden, og derved er synden uttømt, den synd som satt innenfor det naturlige menneskes legeme, midt i det at det kunde besidde en ytre renhet. Her er nu en stor forskjell inntrått når det gjelder arten av det samfund som det naturlige menneske med kun den ytre renhet hadde med Gud, og på det nye menneske som nå besidder den ytre og den indre renhet.

For det første menneskes vedkommende var det et samfund utenfor «helligdommen.» Det var et samfund i «det hellige.» Ti man besatt ennu synden innenfor sitt legeme, og det var da nettop den synd som satt innenfor legemet som gjorde skilsmisse mellem dem og Gud, ikke en slik skilsmisse som det at der var en forkastelse funnet sted fra Guds side. Nei. Ti denne stilling i «det hellige» var nettop en antagelse. Gud hadde antatt sig dem. Men ifølge sine evige lover, så kunde han ikke la denne antagelse være ensbetydende med oprettelsen av et samfund mellem Gud og dem i «helligdommen,» der hvor han selv bor.

Ti dersom det hadde vært tilfelle, da vilde dette være ensbetydende med at Gud åpnet adgang for synden til å følge med inn i helligdommen.

Ti det naturlige menneske, selv om det var rent utvendig, det besatt jo synden innvendig. Derfor kunde ikke Gud oprette sitt samfund med dem i «helligdommen.» Videre, dersom det samfund som Gud oprettet med det naturlige menneske med den ytre renhet, mens det dog besatt den indre urenhet, var ensbetydende med et samfund i helligdommen, da måtte jo Guds vesen, der han er i helligdommen selv være av den beskaffenhet at han kun besatt en ytre renhet, og at han da samtidig besatt en indre urenhet. Likesom det er umulig å tenke sig Gud som værende av en slik beskaffenhet, likeså umulig er det å benevne det samfund som det naturlige menneske med den tilregnede rettferdighet har med Gud, som et samfund i helligdommen. Nei. Det er ikke et samfund i «helligdommen.» Men det er et samfund i «det hellige.» Derav kan man da forstå hvad det er som danner skillet, forhenget, mellem de to slags samfund. Det er da den synd som er innenfor legemet hos det naturlige menneske med den tilregnede rettferdighet.