Umulig - mulig

Umulig — Mulig.

For det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud.

Gud hadde gitt sitt folk loven, som skulde hjelpe og rettlede dem til det gode. Men det var noe som var umulig for loven, og hvad var det? Jo, å føre noe frem til fullkommenhet. Hebr. 7, 19. Den maktet ikke å gjøre dem fullkomne efter samvittigheten som tjente Gud, den maktet ikke å bortta synder. Hebr. 9, 10 og 10, 1—4. Men det som var umulig for loven, det gjorde Gud. Det som var umulig, er altså nu blitt mulig. Loven var til stor hjelp. Det kan vi se når vi leser om de gamle hellige, som levet efter loven, de opnådde store velsignelser; men intet blev ført frem til fullkommenhet. Derfor sies det om loven at den var svak og unyttig, og et bedre håp føres inn, så vi kan nærme oss Gud. Det bedre håp som nu er innført, som vi har, og som de i den gamle pakt ikke hadde, er at alt kan føres frem til fullkommenhet. I det håp kan vi nærme oss Gud. Men selv om det håp er innført, er det dog svært få som har det håp levende for sig, når de søker Gud. De har kun det gamle håp at det skal hjelpe dem litt til å søke Gud, men å bli fullkommen: umulig, lyder det fra nesten alles munn. Ja, så lenge en er under loven, er det umulig, men det som var umulig, det gjorde Gud. Han innførte et bedre håp. Ja, sier den religiøse masse: Jesus opfylte loven, så nu dekker nåden livet vårt, hvor skrøpelige og syndfylte vi enn er, og Gud ser oss igjennem Jesus som fullkomne. Men vi leser i det fjerde vers: Forat lovens krav (det som var dens innerste hensikt, men som den ikke maktet) skulde bli opfylt i oss, vi som ikke vandrer efter kjødet, men efter ånden. Her ser vi det har med den enkeltes vandring å gjøre. Ikke noe som bare blev opfylt i Jesus og skal tilregnes oss, men det skal også opfylles i vår vandring. Nu stryker vi det ordet «Umulig» og isteden kan vi sette «Mulig.» Det bedre håp har Jesus ført inn.

For så sant blodet av bukker og okser og asken av en kvige, når den sprenges på de urene, helliger til kjødets renhet, hvor meget mere skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar sig selv frem som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittigheter fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud. Hebr. 9, 13—14.

Lovens ofringer helliget kun til kjødets renhet. Det var syndernes forlatelse for gjorte synder. De kom ikke lenger enn til å rense fatet utvendig, en utvendig rettferdighet, som de kjente de ikke hadde innvendig. Matt. 23, 28. De kunde gjøre meget godt efter loven, men det skjedde ingen forvandling i deres indre. De kjente det var ikke fullkomment. Det blev kun døde gjerninger ut av det. Loven stod maktesløs ved kjødet, den kunde ikke trenge inn der og gjøre noen forandring. Men det som var umulig for loven, det gjorde Gud, idet han sendte sin sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet.

Gud sendte først loven, men den var svak og unyttig for menneskenes kjød, som synden hadde trengt igjennem og holdt dem fangen. Så sendte Gud sin sønn, som likesom børnene fikk del i kjød og blod. Hebr. 2, 14. Og ved ham blev det umulige mulig. Da blev fatet renset innvendig, idet Gud fordømte synden i kjødet. Derfor kan Jesu blod rense vår samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud. Da kommer vi til det fullkomne. Det skjer en forvandling i vårt indre. Ved bukkeblod fikk de syndernes forlatelse, men bukken hadde jo ikke beseiret noen synd, derfor kunde den heller ikke gi seier. Folket syndet på nytt og på nytt, derfor måtte det stadig frembæres de samme ofre, som stadig gav dem minnelse om synder. Hebr. 10, 1—4. Anderledes er det med Jesu blod. Han har selv møtt synden idet han fikk del i kjød og blod som oss og han har også beseiret den, derfor kan hans blod gjøre så meget mere enn bukkeblodet. Han kan også gi seier over synd, og over all synd, slik at alt blir satt i rette skikk efter det lys vi har. De fleste går med minnelser om synder. Synder de har gjort som ufrelste. De har bedt Gud om tilgivelse, men samvittigheten plages. De kjenner i sig at skal det bli fullkomment, må de også gjøre op med mennesker, betale og erkjenne. De kjenner veien er trang. Kjødet vil ikke, og de kjenner sig maktesløse. Mange blir stående der under loven, som ikke fører noe frem til fullkommenhet. Men Jesus bragte kjødet i døden og førte alt frem til fullkommenhet. Derfor, den som har fått Kristi ånd, står heller ikke maktesløs. I den ånd setter han livet til og gjør op alle gamle saker og kommer frem til en fullkommen samvittighet, og får hvile fra disse minnelser om de gamle synder.

En har fått lys av Gud om forskjellige forhold i sitt liv som er syndige. De fleste ber om tilgivelse, men ser det umulig å forandre på det. Andre har tro til å rette på det for endel, ihvertfall slik at mennesker ikke kan bedømme det, men å få alt i rette skikk efter det lys de har, så det blir fullkomment, slik at minnelsen om synd, minnelsen om at det ikke er sant i hjertets innerste som det skulde være, blir borte, nei: umulig, lyder det igjen. Dog lovet være Gud, vi har fått det glade budskap å forkynne de opriktige, at det som var umulig er blitt mulig. Derfor lyder formaningen: La oss gå forbi barnelærdommen om Kristus og skride frem mot det fullkomne. Hebr. 6, 1. Og Paulus gjorde én ting. Han glemte det som lå bak — det han kunde ha opnådd som fariseer, og alt hvad han kunde rose sig av efter kjødet — og så strakte han sig ut efter det fullkomne. Det var ikke i sin uvitenhet han gjorde det; men det var kunnskapen om Kristus som hadde gitt ham dette håp og denne iver. Han visste det umulige var blitt mulig, og han ofret alt for det fullkomne.

Hvorfor er det så vanskelig for menneskene å få dette «Bedre håp?» Jo, de vil ikke som Paulus gi avkall på sin vinning efter kjødet. Vi står ikke i gjeld til kjødet. Rom. 8, 12. Vi kan ikke skride frem mot det fullkomne og så søke vinning for kjødet. Det er umulig; men i Kristi ånd å korsfeste kjødet med dets lyster og begjæringer og bli fullkommen efter samvittigheten, det er mulig.

Loven hadde bare en skygge av de kommende goder. I den gamle pakt levet de i skyggen, og derfor var det så meget som var umulig. Men Jesus kom med legemet. Kol. 2, 17. Han sier: Offer og gaver hadde du ikke lyst til, men et legeme laget du for mig. Da sa jeg: Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om mig — for å gjøre, Gud, din vilje. Hebr. 10, 5—10.

Loven hadde ikke noe legeme, men var bare en skygge. Derfor var det umulig ved loven å komme til å tjene den levende Gud, men istedenfor det så frembar de en masse ofre, for å få tilgivelse, fordi de ikke gjorde Guds vilje. Men det var ikke offer og gaver Gud hadde lyst til, men til at de gjorde hans vilje. Det var dog umulig i skyggen. Derfor kom Jesus med selve legemet, som hadde kastet skyggen. Han avskaffet det første, nemlig alle ofringene, og så innsatte han det annet, nemlig å gjøre Guds vilje. Det kjenner vi også at det er det fullkomne. Jesu legeme blev ofret idet han gjorde Faderens vilje.

For vi er alle døpt med én ånd til å være ett legeme. 1. Kor. 12, 13. Har noen ikke Kristi ånd, hører han ikke ham til. Menigheten er Kristi legeme. De som har fått Kristi ånd, den ånd som har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer, og søker det der oppe, ikke det som er på jorden, de er her i verden bare for å gjøre Guds vilje, og har opgitt alt og hater til og med sitt eget liv, de er menigheten og Kristi legeme. De er kommet til de kommende goder, da det umulige er blitt mulig. Deres legemer er fremstilt som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer.

Når en forkynner Guds vilje, at det er meningen en skal holde Guds bud, da skriker den religiøse verden: Umulig, trældom, han har gjort alt, og vi skal ingen ting gjøre. Hvorfor sier de det? Jo, fordi de er i skyggen — under loven. De er ikke kommet inn i Kristi legeme, og det er umulig å gjøre gjerninger uten legeme. Men for oss som er døpte med én ånd til å være ett legeme, vi som er lemmer på Kristi legeme, er det ikke trældom å holde Guds bud. For oss er de lette. Vi sier ikke at vi ingen ting skal gjøre. Vi vidner om gjerninger sent og tidlig, om Guds vilje i alle de retninger som vi får lys; for vi er ved Kristi ånd blitt lemmer på det legeme som kom bare for å gjøre Guds vilje. Det tunge og triste «Umulige» er forsvunnet, og det bedre håp er ført inn, og vi fryder og gleder oss i all Guds vilje, som nu er blitt «Mulig.»