Det ene sinn

Det ene sinn.

Ute i verden er der likeså mange sinn som der er lyster og egeninteresser i kjødet. Og i kjødet bor intet godt. Det er da lett å regne ut at der i sinnet heller ikke er noe godt uten så er at det blir sterkt påvirket av den eneste gode, Gud.

Det blir altså en lovisk umulighet å få ugudelige mennesker til å ha ett sinn. Innen hvert folk er der likeså mange sinn som der er mennesker og lyster.

Men i Kristus blir det mulig å få ett sinn. Når kjødet med dets lyster og begjær blir korsfestet, når man blir trøstet og får kjærlighetens husvalelse og Åndens samfund i Kristus, da får vi det ene sinn som var og er i ham.

Med dette ene sinn settes vi istand til i kjærlighet å bøie oss under hverandre og tjene hverandre. Vi blir herskere i gudsfrykt. Det var i en tjeners skikkelse Jesus kom som menneske og var sin himmelske Fader lydig like til døden, ja korsets død. Her blev han soneoffer for all verdens synd.

Vi kan ikke piske ett sinn inn i hverandre. Vi blir da tuktemestere for den ånd og det kjød hvori der ikke er noe godt. Men med Jesus som forbillede kan vi efterfølge ham og si til andre: Efterfølg mig som jeg efterfølger Kristus!

Fordi Jesus gikk denne vei nedover, så har Gud høit ophøiet ham og gitt ham det navn som er over alt navn.

Vil du derfor i all evighet få et navn som raker høit op, så følg Jesus Kristus i fornedrelse og lidelse.

Satan vil være Gud lik og gjøre efter det som han gjør foran. Han vil være stor som Gud selv. Det samme er tilfellet med de mennesker som ledes og drives av onde åndsmakter. De vil op, op, helt frem til forsamlingsbjerget i det ytterste norden. De blir i sin ytterste galskap så grepne av Satan, at de vil sitte i Guds tempel og gi sig selv ut for å være Gud. 2. Tess. 2, 4. Es. 14, 13. Dette er Satans og onde ånders sinn.

Vi kan nu velge hvem vi vil efterfølge og ligne. En kort levetid — lang nok til å tilegne sig Guds sinn eller Satans sinn, et himmelrike eller et helvede.