Utfridd av mørkets makt

Utfridd av mørkets makt.

Han som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike. Kol. 1, 13.

Lovet være Gud for at det er full utfrielse i Jesus Kristus ifra mørkets uhyggelige makt. Men tross at denne rike frelse er tilstede for enhver, så er det få som benytter sig av den. Mørkets makt griper mennesket og knuger det ned i motløshet og forsakthet ved alle slags bekymringer og sorg for næring. Få er de som virkelig er fri og løst i sin ånd og er lykkelig.

Men Kristus kan frigjøre fra denne Satans makt og sette oss inn i sitt velsignede rike. Her blir vi iklædd den fulle våpenrustning, og i Guds kraft kan vi så med lysets våpen slå tilbake ethvert angrep fra mørkets makter, og slukke alle den ondes brennende piler. Ef. 6, 10—18.

Mange er det som går der i årevis med slike brennende piler i sitt hjerte og lider natt og dag. De endog puster selv til denne ild ved at de elsker å la sine tanker kretse om dette ene, da de synes synd på sig selv. — Frukten er tungsinn, og mange slike havner på sinnsykeasyler.

Men ingen av den ondes piler bør volde oss skade. De utslukkes alle «idet I til enhver tid ber i Ånden med all bønn og påkallelse, og er årvåkne deri med all vedholdenhet og bønn for alle de hellige.» V. 18.

Sålenge tankene kretser om en selv, er man alltid ulykkelig, men når man i sitt sinn og tanker er optatt med bønn for alle de hellige og endog av hjertet ber for sine fiender, da vil mørket vike bort. «Da skal ditt lys bryte frem som morgenrøden, og din lægedom snart spire frem; din rettferdighet skal gå frem for ditt åsyn, og Herrens herlighet slutte ditt tog. Da skal du påkalle Herren, og han skal svare; da skal du rope, og han skal si: Se her er jeg!» Es. 58, 8—9.

Ja, stort er det å være utfridd fra mørkets makt og satt inn i Guds elskede Sønns rike. Fyrsten i dette rike, Jesus Kristus, gjør sine undersåtter bare godt. Men Satan som er mørkets fyrste, er kommet for å stjele og myrde og ødelegge. Joh. 10, 10. Han ødelegger hjemmenes og nasjonenes lykke, og bringer krig, ufred og forbannelser med sig. Han fører menneskene inn i det dypeste mørke og fortvilelse, og ut i nød, fattigdom, redsler og trengsler av alle slag; og efter å ha ruinert og fordervet deres sjel, så lønner han dem med evig pine. Men enda er menneskene så forblindet at omtrent alle tjener denne mørkets fyrste med all troskap og lydighet til sin død.

Men Kristus lønner sine med evig liv og herlighet, og i det evighetsrike som han opretter for sine hellige, skal ingen tårer være mere, og ingen sorg, ingen skrik og ingen pine. Åp. 21, 4. Gleden og freden vil da for evig være fullkommen.

I det Kristi rike som vi er kommet inn i, er det overflod på alt godt. Se bare i 2. Kor. 9, 8: «Og Gud er mektig til å gi eder all nåde i rikelig mål, forat I alltid i alle ting kan ha alt det I trenger til, og således rikelig kan gjøre all god gjerning.»

Ingen borgere i Guds rike er således fattige på det å kunne gjøre godt. De kan så rikelig ut med velsignelse og høste seksti og hundre fold igjen. Treffer vi mennesker som klynker og klager over at de mangler noe i denne verden, så er de nok langtfra gudfryktige.

Smyrnamenigheten fikk det velsignede vidnesbyrd at de var fattige, men dog rike. Om de hadde lite av denne verdens gods, så gledet de sig storlig over at deres veldige rikdom var i sikker forvaring i det himmelske. Her hvor møll og rust, bomber og ild ødelegger, er det best å ha så lite som mulig. De var rike på kjærlighet, barmhjertighet, takknemlighet, fred, glede og sikkert på gjestfrihet og gavmildhet. De hadde samme sinn som de i Makedonias menigheter. Les 2. Kor. 8, 1—5. I sannhet et velsignet sinnelag, og de står som et lysende forbillede for oss alle. De gav sig selv først til Herren, og gav dermed alt annet. Det hjelper ikke om vi gir bort noen slanter av det vi har eller gjør noen gode gjerninger, dersom vi ikke har gitt oss selv. Kristus vil ha oss som sin eiendom fullt og helt, og fra denne stund kan vi ikke si om noe at det er vårt eget. Vi kaster alt i velsignelsens bekkeleie, hvor det strømmer ut til vederkvegelse og velsignelse i de fattige og tørre områder. Men dersom bekken stopper op et eller annet sted, så blir den demmet op litt høiere oppe og regulert på andre steder. Men dersom vi er tro, så skal alltid levende vannstrømme tilflyte oss og igjen strømme ut fra oss til liv og velsignelse for mange.

Men jeg er tørr og kjenner ikke Guds velsignelse, sier du. Det kommer av at du er mere innstilt på å motta enn på å gi. Kast ditt gull i støvet og ditt Ofir gull blandt bekkenes stener! Så skal den Allmektige være ditt gull, være som dynger av sølv for dig. Job. 22, 24—25. Kast dig inn i velsignelsens strømmer med hele din person, med dine evner, krefter og alt hvad som står til din rådighet, så skal også du kjenne at Gud er rik nok for alle dem som søker ham i Ånd og sannhet.

Når vi kommer i samfund med lysenes Fader hvorfra all god og fullkommen gave kommer, så har vi alltid noe å gi og til å tjene med, og kan derfor alltid være salig, for det er saligere å gi enn å ta.