Guds lovmessighet

Guds lovmessighet.

Alt hvad Gud har skapt, er lagt under lover, fra de største kloder til det minste kryp. I alt det skapte er Guds visdom, hans usynlige vesen og hans kraft åpenbart. Alt er lovmessig og nøiaktig innrettet både det skaptes eksistens og innbyrdes forhold forteller at Gud har gjort det.

Naturen som ingen egenvilje har, virker harmonisk efter de av Gud satte lover. Efterhvert som mennesket kommer til kunnskap om lovene for det skapte, blir de mer og mer herrer over det. Gud gav jo mennesket det bud at de skulde underlegge sig jorden og herske over den. 1. Mos. 1, 28.

Også mennesket selv var lagt under lover, som det med glede fulgte nøie inntil Satan, som selv var blitt en lovløs, forførte mennesket til synd. Da kom mennesket ut av det billede hvori Gud hadde dannet dem. Mennesket fikk et kjød hvor synden hersket og som ved lov stod Gud imot, så det blev naturlig å gjøre det onde.

Og Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfund bare var onde den hele dag. 1. Mos. 6, 5.

All skapningens fiende, Satan, var kommet inn i mennesket og hadde tatt det i eie og innført syndens lov i dets lemmer. Da angret Gud at han hadde skapt mennesket på, jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte. 1. Mos. 6, 6.

Vi vet at Herren efter syndefallet lovet at kvinnens sæd skulde knuse slangens hode. I det løfte lå opreisningen, så de gamle ved tro kunde stå synden imot og holde Guds ord så langt de forstod.

Gud gav mennesket loven ved Moses. Den var midlertidig, og skjønt den var hellig og god, maktet den ikke å gjøre den fullkommen efter samvittigheten som tjente Gud. Men den skulde holde kjødet i tømme inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk.

Loven kan sies å være betingelsen for å få det Gud har lovet. Så lenge alt går efter gjeldende Guds lov, kommer velsignelsen naturlig og lovmessig. Men dersom synden hersker, kommer forbannelsen som en sikker høst. 5. Mos. 28, 1—68.

I tidens fylde kom Jesus, født under loven, og i menneskets likhet. Hans opgave var som han sa: Å gjøre Guds vilje. På den måten åpnet han veien for mennesket til å komme inn under all Guds lov igjen. Kristus hadde således ikke bare oprettet det forhold som var før syndefallet, men gitt en ny lov, livets ånds lov, eller det evige livs lov. Vi skulde ikke bare bli lik Adam før fallet og følge hans lover som var av jorden, men den nye lov skulde føre mennesket like frem til Gud og gi det del i Guds natur. For likesom den første Adam var av jorden, jordisk, så var den annen Adam, Kristus, himmelsk. Likesom den første Adam hadde en jordisk lov, så fulgte Kristus en himmelsk lov.

For da Kristus kom som yppersteprest for de kommende goder, gikk han gjennem det større og fullkomnere telt, som ikke er gjort med hender, det er: som ikke er av denne skapning. Hebr. 9, 11. Likesom det gjaldt for den som var av jorden å kjenne alle lovene for det skapte, så gjelder det nu for oss å kjenne og følge lovene for det som ikke er av denne skapning.

Vi kan nu i Kristi ånd makte å følge alle de lover og bud som han skriver i vårt hjerte, fordi Kristus først har maktet det. Det er også lovmessig. Derfor kunde de under den første pakt ikke dette. Kristus måtte først lide, dø, herliggjøres og sende sin ånd til jorden.

I verden drives menneskene frem av Satans svepe og ser ikke denne ønskelige og elskelige vei i Kristus. Måtte da vi som har lyset, vandre i lyset, kanskje da vårt lys kunde skinne for noen som vilde prise sin skaper på besøkelsens dag.

Lovet være Gud for frelsen! Lovet være vår Herre Kristus for menigheten og for hvad vi har lært og hørt.