Nøklene

Nøklene.

Og jeg vil gi dig nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen. Matt. 16, 19 og 18, 15—18. Joh. 20, 23.

Det som vi har sett og hørt, det forkynner vi og eder, forat og I kan ha samfund med oss; men vårt samfund er med Faderen og med hans sønn Jesus Kristus.

Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfund med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. 1. Joh. 1, 3 og 7.

Ingen kunde få samfund med Faderen uten også å ha samfund med Sønnen. De måtte gå igjennem Sønnen for å komme til Faderen. Stengte Jesus til, var det håpløst, men åpnet han, så kom de inn i himlenes rike. De fikk også samfund med Faderen. Dette fikk de skriftkloke og fariseerne en føling av, og de blev rasende. De kjente godt at Jesus stengte til for dem, og at de ikke kom utenom ham. Var det ikke slik, hadde de heller ikke følt trang til å rydde ham av veien.

Denne makt — disse nøkler — gav Jesus til menigheten som var bygget på klippen, og Johannes sier: Det som vi har sett og hørt, det forkynner vi og eder, forat og I kan få samfund med oss; men vårt samfund er med Faderen og Sønnen. Det var ikke lett å komme forbi Johannes. De kunde ikke ha samfund med Faderen og Sønnen, og ikke med Johannes. Diotrefes forsøkte sig på det, men han blev bundet, og han blev nok ikke løst før Johannes løste ham. 3. Joh. 9—11. Men fikk han samfund med Johannes igjen, da fikk han også samfund med Faderen og Sønnen.

Jesus hadde gitt apostlene livets ord, og ved å vandre i det lyset fikk de samfund med Jesus og Faderen. Nu forkynte apostlene det videre, og de som vandret i lyset, fikk samfund og de andre ikke. Diotrefes hadde vel tatt imot læren, men han vandret ikke i den; for han vilde være størst, og læren sier at den største skal være alles tjener og trell. Derfor kunde ikke Diotrefes binde eller løse noe i himlen. Han kunde støte dem ut av forsamlingen sin; men det betydde ingen ting, da det ikke stengte samfundet med Faderen. De som blev utstøtte, kjente det, og de følte ikke trang til å komme inn igjen. Men anderledes er det når man blir støtt ut av den levende Guds menighet. Da kjenner man at samfundet med Gud og de hellige er brutt. De kjenner de er bundet og vil gjerne inn igjen. Det har vi da også sett, når de som har syndet, er kommet utenfor, hvorledes de har strevet for å komme inn igjen. Men for å komme inn igjen må det en full erkjennelse til, og det er det få som vil. Isteden så undskylder man sig og prøver på alle hold å rettferdiggjøre sig. De appellerer og appellerer i håp om at de en gang må få medhold. Det er lett å forstå at de har det vondt og kjenner sig bundet, og at de også forstår at det kun er menigheten — de hellige — som kan løse dem. Når de da ikke vil ydmyke sig, får de hat til menighetens engel, og har kun en tanke: Bort med denne! Menigheten blir for slike som åstedet for en ugjerningsmann. Tankene kretser stadig om åstedet, og hvad som kommer på, bringer åstedet frem i deres bevissthet. De vender stadig tilbake for om mulig å kunne utslette spor av ugjerningen. Anderledes er det når en for sannhetens skyld blir utstøtt av partiene. Da føler en det som den blindfødte, da han blev kastet ut av jødene og traff Jesus. Joh. 9, 34—38.

Det var til sin menighet Jesus gav nøklene, og dersom vi vandrer i lyset eller livets ord, så har vi dem, ellers ikke.

Den som har fått nøklene til et hus, har stort ansvar. Han må se til hvem han lukker op for, at det ikke er en tyv. Slik har menighetens engel og hvert enkelt lem stort ansvar for hvem de lukker inn i samfundet. De som har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer, hører Kristus til. De kan lukkes inn; men de som elsker sine lyster, må holdes utenfor. Med sin synd virker de som surdeigen og ødelegger samfundet. Det må være et skarpt skille mellem dem som er i kjødet og dem som er i ånden. Her må hver enkelt være tro. Paulus skriver: Men dersom nogen ikke lyder vårt ord her i brevet, da merk eder ham; ha ingen omgang med ham, for at han må gå i sig selv. 2. Tess. 3, 14. Her skulde de bruke nøklene. Men de fleste er svake her. De er blitt gode venner efter kjødet, og for å bevare vennskapet undskylder de hverandre når de synder. På den måte blir menigheten tilslutt som et gjestgiveri, hvor enhver kan ta inn. Nei, samfundet må være efter ånden, og synder en, så brytes samfundet momentant. Da kan Gud være i blandt oss og virke kraftig ved sin ånd.

Vær ikke snar til å legge hendene på noen; gjør dig ikke delaktig i fremmede synder; hold dig selv ren. 1. Tim. 5, 22.

Dette ord har en vidtgående betydning, og vi får bruk for det i den personlige omgang. De fleste mennesker er i kjødet, og det kan ikke være Guds lov lydig. Vi må da sette lyset i staken, og ikke holde med i det de sier og gjør, slik at de får den forståelse at vi er enig. Det kan være ufrelste. De vet at vi er frelste, men vi ler til det de ler og interesserer oss for det de er interessert for og snakker med. Gjør vi det, får de ingen føling av at de trenger frelse, og vi får del med dem i deres synder.

Det kan være mennesker som har åpnet sitt hjerte for sannheten. De har begynt å elske livets ord, men de har ikke fått seier ennu. Av og til er de i kjødet og prater, ler, diskuterer og legger ut, og snart tar gamle vaner dem fangen. Vi elsker dem fordi de har åpnet sitt hjerte for livets ord; men vi må ikke være svake. Vi må bruke nøklene. Når de går ut i kjødet, og gamle vaner tar dem, må vi ikke smile til, men da må de kjenne at samfundet brytes. Ofte behøver vi ikke å si et ord, men det må ligge i ånden. Det er likesom vi låser dem ute. Det blir en tukt til frelse om de er opriktige og dømmer sig selv, og hvis ikke blir de bestandig utenfor, til stort gagn for hele menigheten. Her blir porten trang. Den som vil samle mange folk, makter ikke dette, men de har heller ikke nøklene.

Derfor, om mat volder min bror anstøt, da vil jeg aldri i evighet ete kjøtt, for ikke å volde min bror anstøt. 1. Kor. 8, 13.

Den som er i kjødet, har ingen frihet. Alt det han gjør, er synd. Alt er urent for den urene; men alt er rent for den rene. Den som er i ånden, har en veldig frihet. Mange av korintierne hadde ofret til avgudene og spist kjøtt til deres ære. Nu hadde de omvendt sig, men gamle minner, vaner og tilbøieligheter stod ennu for dem, og de kunde ikke ete kjøtt uten det blev avgudsoffer for dem, derfor måtte de være avholdne. De hadde ikke frihet der. Paulus hadde frihet. Han var i ånden og spiste kjøtt uten å tenke på avgudene, men takket Gud for maten; men for de andres skyld som ikke kunde det, måtte også han være avholden. Slik må også vi vandre varlig og ha de andres beste for øie.

Vi er i ånden og kan spøke og snakke om mange ting, hensikten er gudsfrykt og renhet. Men så sitter noen der som ikke har seier. De har ikke den frihet. Så fort de hører en spøk, så er de i kjødet. En kan høre det på latteren, og når man snakker om forskjellige ting, så kommer gamle forhold frem for dem og de blir urene. Det kan være en snakker sammen om andre. Straks tror de det er baktalelse, og de har ondt i sinde, mens hensikten var det helt motsatte. Så kommer mistanken, og de taper tilliten. De tror andre er som sig selv. Her må vi vandre varlig og styre med stramme tøiler; for en menighetstjener skal være verdig. Det er ikke en de kan være kamerat med, på menneskelig vis. Men de skal kjenne at det er en som kan bedømme dem. Da tar de sig i akt og vokter sig vel for sin synd, så de kan være rene og bevare samfundet. På den måte blir en ikke årsak til fristelse, og en blir ikke delaktig i deres synder.

Guds ord er lutret syv ganger. Det er livets ord. Vi kan rette oss efter det, akkurat som det står. Der er ikke overdrivelser eller spøk, ikke en tøddel skal forgå før det er opfylt alt sammen. Slik må også vi forkynne Guds ord, så folk forstår det er alvor, og at vi mener det vi sier. Dette hadde ikke Lot greid. Han var rettferdig og led pine i sin sjel over all den ugudelighet han så. 2. Pet. 2, 7—8. Han dømte og irettesatte dem. 1. Mos. 19, 9—16. Men han var ikke alltid nidkjær for Herrens frykt, men blev nok også nidkjær på syndere. I sin pine sa han nok mange ord som ikke var så godt overveiet. Når da alvoret kom, og han vilde redde sine svigersønner, trodde de at han spøkte, og vi ser det var med nød og neppe han selv blev reddet.

Slik kan vi av og til høre en alvorlig prediken. Forsamlingen sitter grepet av alvoret og tar beslutninger; men så slår predikanten om og tar mange eksempler og sier meget pussig, som bringer hele forsamlingen i latter. Nu er det en kjensgjerning at de fleste er i kjødet, og de ler alvoret av sig. De gjør som Esau, bryter åket, og de tar det hele for spøk. Det er en sørgelig avslutning på en gedigen tale. En blir som en Lot. Tross sin iver var han nok delaktig i sine svigersønners undergang, og slik kan en ivrig predikant for sin manglende visdom i tjenesten være delaktig i forsamlingens synder.

Vær ikke snar til å legge hendene på noen. En skal ikke så snart ta menneskene som antagelige, slik at en låser op hele huset for dem med en gang. En må la dem kjenne samfundet stykkevis eftersom de er tro. Det vil gjøre at de strekker sig ut efter det som er foran. Ellers tror de de har grepet alt, og blir rike og mette. De blir herrer; de tror ikke det er noe mere, og i den frihet de som sådanne tar, kan de gjøre meget ondt i huset. Men de som synder, skal du refse så alle hører på det, forat også de andre må ha frykt. Timoteus fikk meget bruk for nøklene, men han skulde passe sig så han ikke gjorde noe av tilbøielighet. Slik må også en Herrens tjener idag forstå å bruke nøklene, og ikke komme inn i vaner, men våke og prøve alt.