I ørnehøyde og fra ørnehøyde

I ørnehøide, og fra ørnehøide.

«Men de som venter på Herren, får ny kraft, løfter vingene som ørner; de løper og blir ikke trette, de går og blir ikke mødige.» Es. 40, 31. «Og mitt folk skal bo i fredens bolig og i trygghetens telter og på sorgfrie hvilesteder.» Es. 32, 18.

Vi er kalt til ved tro, ved Guds nåde og kraft, ved den Hellige Ånd, likesom ørner å heve oss høit op over denne verdens smuss og grus og tummel, så vi kan befinne oss fjernt fra all dens synd og ondskap («Langt derifra!» som Paulus uttrykker det), langt borte fra dens trette og spetakkel, fra dens anstøt, fornærmelse, misnøie og utakknemlighet, knurr og klage, misunnelse og avind, vrede og hissighet, ærgjerrighet og stormannsgalskap, pengekjærhet og gjerrighet, bekymring og fortvilelse, havesyke og begjærlighet o. s. v., o. s. v.

Både i Oslo og andre steder har man en gate som heter Sorgenfrigaten. Vet ikke om de personer som bestemte dette gatenavn kjente Es. 32, 18. Men når man ved Guds nåde har det slik som ovenfor nevnt, da kan man åndelig talt si at man bor i «Sorgenfrigaten».

Når man ved tro er hevet op til ørnehøide, da har man det fredfullt og godt. Der høres ikke — generes man ikke av — motsigelser, forbannelser, falske beskyldninger, trette og spetakkel. Man hører, åndelig talt, ikke en lyd. Der oppe er ikke luften forpestet hverken av det ene eller det annet.

Og om man kastet et blikk ned fra sin ørne-høide, da så man både all verdens storhet og herlighet og alle dens fortredeligheter som noen bitte små prikker, som ikke engang var verd den ringeste omtale, langt mindre noe mere!!!

Det store og det vidunderlige ved dette, er den troverdige sannhet, at det virkelig går an med hjerte og sinn stadig å befinne sig i en sådan ørne-høide, hvor hjertet ikke blir trett av å gjøre Guds vilje, av å holde hans bud (de som i en sådan høide og i et sådant element ikke er tunge, 1. Joh. 5, 3), til tross for at legemet både trett og skrøpelig befinner sig i denne jammerdal, midt i tumulten!

Salig og hellig hver den som får del i et sådant liv! Esaias spør; 53, 1 «Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem blev Herrens arm åpenbart?» Nu vil jeg, efter alle disse hundrede års forløp, med hans egne uttrykk gi ham et svar på disse spørsmål: Så mange som befinner sig i ørne-høide. De har i sannhet trodd. For dem er Herrens arm (kraft) blitt åpenbart, nemlig til å heve dem til en sådan høide over all verdens «grus».

Det almindelige er dessverre at ikke bare kroppen, men også ens hjerte og sinn, formelig vasser i bekymringer, misnøie o.s.v. til langt opover livet.

I himmelhøide og fra himmelhøide.

«Og opvakt oss med ham og satt oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus.» Ef. 2, 6.

I himmel-høide er saligheten og freden enda større enn i ørne-høide, og om man fra himmel-høide skuer ned på jorden, da ser man ikke engang de bitte små prikkene (hverken av behageligheter eller av ubehageligheter) som man såvidt kunde øine fra ørne-høide. —