Naturen og nådens virkemåter

Naturens og Nådens virkemåter.

De virker høist forskjellig og fint, og neppe kan noen annen enn et åndelig og innvortes oplyst menneske sjelne dem ad. Alle streber efter det gode, og noe godt streber og foregir de i sine ord eller gjerninger. Derfor blir mange bedratt under skinn av noe godt.

Naturen er bedragerisk og mange er de som den drager, besnærer og skuffer, og sig selv har den alltid til mål.

Nåden vandrer opriktig, ethvert ondt skinn skyr den. Renker benytter den sig ikke av. Alt gjør den alene for Guds skyld, i hvem den også tilsist finner hvile.

Naturen vil ikke gjerne dø, kues eller overvinnes. Den vil ikke være under, eller av egen drift bøie sig under åket. Nåden higer efter å døde sitt eget jeg. Den motstår sanselighet, søker sin egen underkastelse, streber efter å bli beseiret, og sin egen frihet vil den ikke gjøre bruk av. Under tukt liker den å bli holdt, og ingen ønsker den å herske over, men alltid å leve, stå og være under Gud. For Guds skyld er den i ydmykhet beredt til å bøie sig for enhver menneskelig skapning.

Naturen arbeider for sin egen fordel, og hvad vinning den kan opnå av andre, passer den på. Nåden betenker ikke hvad den selv har nytte eller størst fordel av, men heller hvad der gagner mange. Naturen tar gjerne mot ære og aktelse. Nåden tillegger samvittighetsfullt Gud all ære. Naturen frykter skam og forakt. Nåden derimot gleder sig over for Menneskesønnens skyld å lide forhånelse. Naturen elsker lediggang og legemlig ro. Nåden derimot kan ikke være ubeskjeftiget, men gjerne påtar den sig anstrengelser. Naturen vil gjerne ha det som er merkverdig og vakkert. Den avskyr det som er simpelt og plumpt. Nåden derimot gleder sig ved det som er enkelt og ringe. Det som er hårdt, slår den ikke vrak på, og den vegrer sig ikke for å iføre sig gamle filler.

Naturen tar sikte på det timelige, gleder sig over jordisk vinning, blir bedrøvet for tap, tirres av et ubetydelig krenkende ord; men nåden vandrer rolig, vender sig mot det evige, henger ikke ved det timelige, forvirres ikke ved tap av eiendom og blir ikke bitter ved hårde ord; ti sin skatt og sin glede har den funnet i himmelen, der intet forgår.

Naturen er begjærlig, og heller tar den imot enn den gir. Den elsker sitt eget. Nåden derimot er from og tenker på det felles vel. Den skyr hvad der blott hører den sig selv til, nøier sig med litet og synes det er saligere å gi enn å få.

Naturens lyst står til skapningene, til sitt eget kjøtt og kjød, til forfengelighet og til adspredelse; men nåden drar til Gud og de gode egenskaper. Den gir avkall på skapningene, skyr verden, hater kjødets lyster, legger bånd på tilbøieligheten til å streife ut, og blues ved å vise sig offentlig.

Naturen vil gjerne ha en eller annen ytre trøst som kan glede sansene. Nåden søker alene i Gud sin trøst, og søker å glede sig i og ved det høieste gode over alle synlige ting. — Naturen gjør det for vinnings og egen fordels skyld. Intet kan den gjøre uten vederlag, men håper å opnå enten ros eller gunst for sine velgjerninger. Den trakter efter at det må vurderes høit hvad den har sagt eller gitt eller gjort. Nåden derimot søker intet timelig og ingen annen belønning enn Gud selv gir den, og ønsker ikke mere av de timelige fornødenheter enn det som kan tjene den til å opnå det evige.

Naturen gleder sig over mange venner og slektninger. Den er stolt av edel byrd og fornem slekt, smiler til de mektige, smigrer de rike, gir sitt bifall til den som ligner dem selv. Nåden elsker sine fiender, og blir ikke hovmodig over å ha en flokk venner. Bekymrer sig ikke om fødested eller byrd, dersom de ikke medfører en større åndens kraft. Den er mer forekommende mot den fattige enn den rike, har større medlidenhet med den uskyldige enn med den mektige. Gleder sig med den sannferdige og ikke med den falske, formaner alltid de gode til å kappes om større nådegaver og til å bli lik Guds Sønn i alt godt.

Naturen klager raskt over savn og bekymring. Nåden er standhaftig i å lide savn. Naturen trakter efter å kjenne hemmeligheter og høre nytt, vil vise sig utadtil og erfare mange ting med sansene. Den ønsker å bli anerkjent og gjøre det som bringer ros og beundring. Nåden bekymrer sig ikke om å kjenne det som er nytt og merkverdig; ti alt dette kommer av den gamle fordervelse, idet intet er nytt eller varig på jorden. Nåden lærer oss å betvinge sansene, å ungå forfengelig selvtilfredshet og lyst til å stille oss tilskue. Nåden skjuler ydmykt det som fortjener ros og beundring, og i enhver sak og enhver lærdom å søke den frukt som gagner og hvad der bringer Gud ros og ære. Nåden vil ikke at den selv eller dens eget skal prises, men den ønsker at Gud blir velsignet for sine gaver, han som skjenker alt av lutter kjærlighet.

Denne nåde er et overnaturlig lys og en særlig gave fra Gud. De utvalgtes eget tegn og et pant på den evige frelse, som løfter et menneske op fra det jordiske, så det elsker det himmelske og forandrer det til å være et åndens menneske. Jo mere naturen kues og beseires desto rikere strømmer nåden, og ved daglig ny nådestrøm formes det indre menneske om efter Guds billede.