Samle, ja samle vil jeg deg!

Samle, ja samle vil jeg dig!

Hvem skal samles? De «syv tusen» som ikke har bøid kne for «Ba’al.» «Herre dine profeter drepte de, dine alter rev de ned, og jeg blev alene tilbake, og de står mig efter livet. Men hvad sier Guds svar til ham? Jeg har levnet mig syv tusen menn som ikke har bøid kne for Ba’al. Således er det da også i denne tid blitt en levning tilbake efter nådens utvelgelse.» Rom. 11, 2—5.

Slik som profeten Elias kjente det, nemlig at han var alene, slik har nok alle de kjent det som på prøvens dag stilte sig i gapet for sannhet og rett. Dog, om det kun er en enkelt en som stiller sig i gapet, så kan det allikevel være en hel liten skare som innerst inne elsker sannhet, slike som ikke har bøid kne for «Ba’al,» som ikke har gitt tapt, som ikke har underlagt sig kjødet og synden og Satans makt.

Selv om Elias ikke hadde sett noe til dem, så var de dog der allikevel. Gud så dem og kjente dem der de var, han som ser til hjertet.

Hvad dreier det sig nu om? Jo, å finne disse «syv tusen.» Vi har ved Guds nåde allerede funnet mange av dem. Og nu gjelder det om å finne resten! som skrevet står: «Samle til mig mine fromme, som har inngått med mig pakt om offer!» Salme 50, 5. Men hvad sier David i Salme 12, 2? «De fromme er borte, de trofaste er forsvunnet blandt menneskenes barn.» Det er ikke så lett å finne dem. —

Det er to hovedfeil man kan gjøre. Den ene feil er å tro at enhver som priser Jesu navn, er from. Da blir man dypt skuffet og bedratt. Den andre feilen er å tenke at man selv er den eneste som er from. Det er nok flere, selv om det ikke er så svært mange, selv om det prosentvis er meget få

Hvor kan vi vente å finne dem som er av sannheten? Hvor som helst. I verden og blandt Guds folk, blandt bra borgere og blandt dårlige borgere, blandt åndsdøpte og blandt ikke åndsdøpte, blandt trellbundne og blandt frie.

Man kan ikke alltid rette sig efter hvad øiet ser og hvad øret hører, men man må legge vinn på å bedømme det som rører sig bak det man ser og hører hos menneskene. Det som alle de som er av sannheten — de «syv tusen» — har felles, det er en dyp trang efter det edle og fullkomne og guddommelige. Men denne edle trang kan godt være dekket av adskillig annet.

«Den som er av Gud, hører (tar imot) Guds ord.» Joh. 8, 47. Derfor er det veldig meget om å gjøre at menneskene får høre Guds ord i sannhet. «Troen kommer ved forkynnelsen.» Rom. 10. Det er vanskelig å ha noe riktig begrep om hvorvidt et menneskene er av sannheten eller ei før det har hørt Ordet, helst flere ganger.

Det er derfor en større gjerning enn man i almindelighet er opmerksom på, å gjøre noe for å la folk få høre Ordet. Derved er man på en virkningsfull måte med på å samle hans fromme.

«Hadde ikke Herren, hærskarernes Gud, levnet oss en liten rest, da var vi som Sodoma, da lignet vi Gomorra.» Es. 1, 9. Også blandt kristenheten i våre dager har Gud levnet oss en liten rest av opriktige Guds barn, sådanne som for enhver pris vil vandre i Jesu fotspor. Og vi kan si: «Hadde vi ikke ved Guds nådige styrelse funnet denne «lille rest,» da hadde vi vært som Sodoma, da hadde vi lignet Gomorra.» Men nu har vi funnet denne velsignede lille rest! Lovet være Gud!

«Så sier Herren: Likesom en hyrde berger to leggeben eller en ørelapp av løvens gap, således skal Israels barn berges...» Amos 3, 12. Dette gjelder ikke bare Israel efter kjødet, men passer også forbilledlig på oss, på det åndelige Israel.

Hvor velsignet å få tilhøre disse «syv tusen,» denne levning, disse «to leggeben,» denne reddede «ørelapp!»

Og hvor velsignet å finne de andre som tilhører denne dyrebare «ørelapp.» —