Det skjulte hos menneskene

Det skjulte hos menneskene.

Det er det skjulte hos menneskene Gud skal dømme. Det kan være skjult for en selv og for andre, men Gud kjenner oss fullt ut. Han behandler oss efter det skjulte hos oss, for det er det som blir det avgjørende i det lange løp. Derfor er det ofte vanskelig både for oss selv og for andre å forstå hvorfor Gud gjør dette og hint.

Menneskene er å ligne med et vann. I stille vær er vannet speil klart, og det ser rent ut; men hvad som ligger på bunnen, eller hvorledes den er, vet ingen. Men så blir det storm, og vannet oprøres, da kommer det tilsyne. Er bunnen stygg, blir også vannet stygt. Da kan man ikke drikke av det, selv om vannet ser rent ut. Men er bunnen ren og god, forblir også vannet rent og godt, tross uvær og storm. Da er det aldri farlig å drikke av det. Slik er det også med menneskene. Når det ikke er storm i deres liv, men alt går efter deres ønske, kan de synes å være riktig gode og opofrende. Man kan få tillit til dem og betro dem meget. Men så kommer uværsdagen, og da kommer endel av det som ligger på hjertebunnen til syne. Nu lærer man dem å kjenne til en viss grad, og man føler sig skuffet.

Slik kan det være med mennesker som er i vanskeligheter. De blir uvenner med andre. De viser tilbøielighet til å herske, søke sitt eget, søke ære o. s. v. Men så blir de refset, og alle tar avstand fra dem. Da erkjenner de og synes å omvende sig. De legger vinn på ydmykhet og viser offersinn. Nu synes vannet å bli rent og klart, og man tenker at de har avstått og renset sig fra stygghetene, og man får tillit til dem. Men så kommer nye vanskeligheter, og det gamle kommer frem igjen. Vannet blir på ny grumset. Det viser altså at omvendelsen ikke har vært sann. Synden er ikke bortrenset. Stygghetene sank bare ned på bunnen. Der lå elendigheten skjult for alle mennesker, dekket av et speilblankt og klart vann, av ydmykhet, opofrelse og kjærlighet. Men Gud skal dømme det skjulte hos menneskene.

Hvem kan vel forstå Guds utvelgelse og kall. Samuel forstod det ikke da han skulde salve David til konge. 1. Sam. 16, 7. Om Gud har utvalgt, så setter han allikevel prøver på det for at det skjulte hos mennesket skal komme frem. Saul var utvalgt, men bestod ikke prøvene. 1. Sam. 13, 13—14. Når man velger en menighetstjener, skal man se til at han er ulastelig; men det er ikke nok. Han må også prøves, før man riktig kan stole på ham. 1. Tim. 3, 9—10. Derfor skriver Peter at vi skal legge vinn på å gjøre vårt kall og vår utvelgelse fast. 2. Pet. 1, 10.

Gud setter slike prøver på oss uten at vi selv forstår hvad det gjelder. Hadde man forstått det, så hadde man tatt sig ivare. Man hører ofte at menneskene sier: «Ja, hadde jeg visst det, så skulde jeg tatt det anderledes.» Slik sa sikkert Saul ved sig selv, efter at Samuel hadde refset ham. Men det var det han ikke skulde vite, for derved kom det skjulte hos ham for dagen.

Vi ser herav at man aldri kan lure sig frem i Guds rike. Det går kun til en tid. Om man i det skjulte avviker litt fra Guds bud, så hjertebunnen blir uren, kan man vel stå for menneskers åsyn, men Gud vet ved forskjellige prøver å føre det skjulte frem på overflaten. Da hjelper ikke undskyldninger. Derfor om man vil bevare sitt kall og sin utvelgelse, må man vandre for Guds åsyn og stadig arbeide på sin frelse med frykt og beven. Ved den stadige virksomhet samles der lett støv og rusk. Om man da ikke er ydmyk og renser det bort, synker det vel ned på bunnen; men der samles det til en mengde, som på prøvens dag gjør vannet grumset. Derfor rens eders sjele i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet. På den måten løper man ingen risiko. En behøver ikke frykte for prøvelsene, da man intet skjult har å ta vare på.

Da kong Joas kom til Elisa og vilde ha hjelp mot syrerne, bad profeten ham å ta pilene og slå på jorden. Kongen slo tre ganger. Da blev profeten vred på ham og sa: Du burde ha slått fem eller seks ganger, da hadde du slått syrerne og gjort ende på dem; men nu skal du bare slå syrerne tre ganger. 2. Kong. 13, 14—19.

Dette var en underlig prøve, og Joas tenkte nok efterpå: Hadde jeg visst det, skulde jeg vel ha slått om det så skulde være tolv ganger. Men han visste det ikke, og det skjulte hos ham kom frem. Han var for slapp og likegyldig, så han var ikke verdig til å gjøre ende på syrerne.

Da Moses var på fjellet og fikk de ti bud, slapp Aron folket løs, og de danset om gullkalven. Da Moses kom ned av fjellet og så det løsslopne folket, stilte han sig i porten og sa: Hver den som hører Herren til, han komme hit til mig! Da samlet alle Levis barn sig om ham. Og Moses sa: Innvi eder idag til prester for Herren, om det så er med blodet av sønn eller bror, så skal han idag gi eder sin velsignelse. 2. Mos. 32, 26.

Levis barn var utvalgt til prester, men her blev det satt en prøve på dem, og de bestod den. En kan spørre: Hvorfor samlet ikke en av de andre stammer sig om Moses? Nei, de hadde danset om gullkalven, og derfor hadde de ingen frimodighet. Den dagen da de andre fryktet og skalv for Guds vrede, blev innvielsesdagen for Levis barn til prester. En dag hvor Herren gav dem sin velsignelse. 5. Mos. 33, 8—11.

Her ser vi atter hvorledes Gud vet å føre det skjulte frem for dagen. Levis barn gjorde sitt kall og sin utvelgelse fast.

Vi er også kalt til å være konger og prester. 1. Pet. 2, 9. Åp. 20, 6. Og som Levis barn kommer også vi til vår innvielsesdag. Jesus sier: Ingen kan være min disippel uten han hater far og mor, søster og bror, hustru og barn og til og med sitt eget liv. Det var nøiaktig slik Levis barn måtte ta det på sin innvielsesdag. Når vi begynner å følge Kristus efter, så vi lever sannheten, uten å ta hensyn til kjød, da kjenner vi at veien blir trang. Da kommer slekt, venner og kjenninger med sin omsorg, likesom Peter kom til Jesus da han fikk svaret: Vik bak mig Satan! De omringer dig og det ophoper sig om dig både det ene og annet. Du skjønner det nærmer sig en avgjørelses dag. Du kjenner dig som dynamitten i et borehull, som er stoppet riktig godt til. Så kommer da innvielsesdagen, lunten er opbrent og skuddet går. Den dagen er det intet som heter «Spar.» Det koster dig slekt og venner, ja alt, men så er du også fri. Du kan tjene Gud uten hinder og menneskelige hensyn. Du har stadfestet ditt kall og din utvelgelse. Det er den avgjørende prøve i begynnelsen av livet ditt som gjør dig til fullkommen disippel.

På denne dag svikter mengden. Når de kjenner det blir trangt, så slår de av litt her og litt der, og forhandler sig ut av den klemstilling som de synes å være kommet i. De bevarer samfundet med slekt og venner, men blir forkastet som Jesu disipler — som konger og prester.

Men selv om du har bestått innvielsesprøven, så sender Gud dig stadig prøvedager. De er vel ikke så alvorlige at ditt kall og din utvelgelse står på spill, men om du ikke er tro, blir din lysestake flyttet. For hver slik prøve du ikke består, synker du, og ved mange slike nederlag kan ditt kall og din utvelgelse tapes. Så har du navn av å leve, menneskene vet ikke bedre, men Gud som dømmer det skjulte hos menneskene, vet at du er død.