Han tar det første bort for å innsette det annet

«Han tar det første bort for å innsette det annet.»

Hvad er så det første? Jo, det er den gamle pakts offeranordning, det levittiske prestedømme. Dette prestedømme var satt for kjødet. De dyr, hvis blod blev båret ved ypperstepresten inn i helligdommen, de sonet for synd, slik at der kunde tilveiebringes en helligelse for kjødet. Hebr. 13, 11 — 9, 13. Men nu skulde det første prestedømme tas bort. Så kunde man spørre: Hvorfor og ved hvilket tidspunkt. Grunnen til at det skulde ophøre var den, at det ikke kunde gjøre noen fullkommen efter samvittigheten. Hebr. 9, 10.

Dette prestedømme var således ufullkomment. Det var ikke ulastelig. Hebr. 8, 7—8. Det kunde ikke med sine anordninger tilfredsstille folket.

Da blev det trang efter et nytt prestedømme og efter at en annen prest skulde opstå efter Melkisedeks vis, og ikke nevnes efter Arons vis, Hebr. 7, 11.

Hvor velsignet. Om ypperstepresten Aron står det at han nevnes, men om ypperstepresten efter Melkisedeks vis står det at han opstår. Det vil si: Han fremstår i kraft av at han lever sig dertil. Han innsettes ifølge et uforgjengelig livs kraft. Hebr. 7, 16.

Aron blev nevnt til yppersteprest. Han blev innsatt ifølge et kjødelig buds lov. Hvorfor måtte så ypperstepresten efter Melkisedeks vis «opstå»? Jo, fordi det var her et evig prestedømme, og til dette evige prestedømme måtte der opstå et evighetsvesen som kunde innta plassen som yppersteprest. Det levittiske prestedømme var imidlertid timelig. Det skulde stå bare til en tid. Derfor kunde ypperstepresten her bare være et menneske, og som sådan kalles, nevnes, og med det samme innsettes. Her trengtes ikke et evighetsvesen, ti prestedømmet her var ikke evig. Dette fremgår tydelig av Hebr. 5, 1—4. «For hver yppersteprest tas iblandt mennesker og innsettes for mennesker til tjeneste for Gud, for å frembære både gaver og slaktoffer for synder, som en som kan bære over med de vankundige og villfarende, fordi han også selv er skrøpelighet underlagt, og for dens skyld må frembære syndoffer, som for folket, så og for sig selv. Og ingen tiltar sig selv den ære, men den som kalles av Gud, likesom Aron.»

Her kan man da se den store forskjell på Aron og Jesus Kristus. V. 1—4 omtalte da Arons innsettelse til yppersteprest. Der står intet om en fødsel dertil, ei heller om den påfølgende vekst for å dueliggjøres dertil. Der står kun at han av Gud blev kalt dertil. V. 4.

Legg derfor merke til at ved omtalen av Jesu kallelse til yppersteprest, nevnes både om en fødsel dertil, og om den påfølgende vekst for å dueliggjøres dertil. Hans fødsel omtales da i v. 5—6: «Således tilla da heller ikke Kristus sig den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født dig idag; likesom han og på et annet sted sier: Du er prest til evig tid efter Melkisedeks vis.» Og videre, i samme forbindelse omtales hans vekst og dueliggjørelse til sin yppersteprestelige gjerning. V. 7—10.

«Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembåret bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han blev bønnhørt for sin gudsfrykt, og således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led, og da han var fullendt, blev han ophav til evig frelse for alle dem som lyder ham, og blev av Gud kalt yppersteprest efter Melkisedeks vis.»

Derved at Jesus blev innsatt til yppersteprest, måtte det gamle prestedømme avsettes. Men denne avsettelse måtte finne sted på et rettferdig grunnlag. Han kunde ikke stige ned fra himmelen og likesom med en basun erklære at nu var den gamle pakts prestedømme avsatt. Nei, han måtte gjøre et verk, slik at det levittiske prestedømme kunde bringes til ophør på et rettferdig grunnlag. Og hvad var så dette rettferdige grunnlag? Jo, at han ved sitt kjød avskaffet det hele. Efes. 2, 15.

Hvorfor ved sitt kjød? Kunde han ikke bare med noen ord erklære prestedømmet for avsatt? Nei, dersom han kun med ord skulde erklære det for avsatt, så vilde denne avsettelse finne sted på et urettferdig grunnlag. Ti folket der var ved loven bundet til det levittiske prestedømme. Hebr. 7, 11.

Loven stod der med sine krav som skulde opfylles, men ingen maktet å opfylle dens krav. Den blev overtrådt. Således blev da folket ved denne lov bundet til det levittiske prestedømme, som ved sine dyreofre skulde hellige dem til kjødets renhet. Hebr. 9, 13.

Jesus Kristus vilde således vært urettferdig overfor lovens krav, dersom han kun med noen ord skulde erklære loven og prestedømmet for avsatt. Men nu er det velsignet å vite at det var på et så rettferdig og riktig grunnlag han avskaffet loven, at det var ved sitt kjød han gjorde det.

Montro hvad slags kjød dette var? Hvordan var dette Jesu kjød, siden han ved dette kunde avskaffe den lov som kom med bud og forskrifter og dertil bringe hele det levittiske prestedømmes offeranordning til ophør? Jo, det var det kjød, som var så mektig at det ifølge fallet hadde fått menneskets sinn i sin makt og drev mennesket til å gjøre overtredelse. Herav kan vi da skjønne at loven stod maktesløs. Rom. 8, 3. Den var hellig og god. Rom. 7, 12. 16. Den vilde nok gjøre mennesket levende, men heri stod den maktesløs. Gal. 3, 21. Ikke engang Jesu kjød, der han var født av en kvinne, født under loven, kunde denne lov gjøre levende. Gal. 4, 4. Derfor måtte Jesus lide døden i dette kjød. Dette kjød måtte korsfestes og hengis i døden. 1. Pet. 3, 18. 4, 1.

Alene ad den vei kunde han da på et rettferdig grunnlag komme til å avskaffe den lov som kom med bud og forskrifter, og tillike det levittiske prestedømmes offeranordninger. Da så alt kjød var lidt ut, Hebr. 2, 18. 1. Pet. 4, 1, da var lovens krav på et rettferdig grunnlag opfylt.

Paulus omtaler denne kolossale frikjøpelse i Rom. 8, 3—4. «For det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet, forat lovens krav skulde bli opfylt i oss, vi som ikke vandrer efter kjødet, men efter Ånden».

Loven hadde nu ikke mere å gjøre. Ti kjødet er gått i døden på korset. Og når så kjødet var gått i døden, så var det jo heller ikke lenger behov for å frembære dyreoffer.

Således avskaffet da Kristus ved sitt kjød den lov som kom med bud og forskrifter. Gud være takk.

Nu var tidspunktet kommet. Nu kunde han da på et rettferdig grunnlag erklære den gamle pakts prestedømme for avsatt.

Når innsatte han så det nye? Jo, efterat kjødet var lidt ut, så var han blitt til en, levendegjørende Ånd, 1. Kor. 15, 45, og i denne var det at han begynte å forrette den nye pakts prestetjeneste. Gud være takk.

Når en regjering ikke kan tilfredsstille folket, så gir man den mistillitsvotum, og regjeringen må gå; for de gjorde ikke sine ting fullkomment. Således kom da Kristus og avsatte hele den gamle pakts offeranordning. Ti denne «regjering» kunde ikke gjøre noen fullkommen efter samvittigheten, Hebr. 9, 10. Derfor fikk den også mistillitsvotum av folket. Hebr. 7, 11. 8, 7. Men da Jesus Kristus innsatte det nye prestedømme, da blev der et prestedømme som kunde gjøre folket fullkommen efter samvittigheten. Og så fullkomment gjør dette prestedømme sine ting, at der aldri vil komme noe mistillitsvotum. Hebr. 10, 14. Halleluja!

Enhver vil få erfare at denne regjering er fullkommen i sitt arbeide. Derfor blir den skikket til å styre i 1000 årsriket; og heller ikke da skal den finnes å være ufullkommen. Derpå skal denne regjering styre i all evighet. Gud være takk for dette melkisedekske prestedømme.

Han kom for å avsette det ene og innsette det annet. Nu gjelder det da å komme inn under den «regjering» som kan gjøre sitt arbeide med folket så fullkomment at man blir fullkommen efter samvittigheten, og som gjør at der aldri stiger op trang efter at noe annet prestedømme utenom dette skal opstå.

Nu er imidlertid evangeliet dette at man kan bli prester i dette prestedømme. Man behøver altså ikke bare nøie sig med å være gjenstand for dette prestedømmes bearbeidelse, men man får en ennu større adgang ved evangeliet enn noensinne det levittiske prestedømme kunde gi. Der var det jo stort å være av «folket» som blev gjenstand for det levittiske prestedømmes bearbeidelse. Men enda større var det jo å få være prest i det levittiske prestedømme. Men det kunde ikke hvem som helst i den gamle pakt bli. Det var kun noen bestemte personer som blev nevnt til det. og disse måtte tilhøre en viss stamme, nemlig Levis stamme. Hebr. 7, 5. Folket stod under bearbeidelse av ypperstepresten Aron og prestene. Disse underviste da folket og sørget for å gjøre soning for folket.

Nu er da evangeliet dette at man ikke bare kan være av «folket» som blev helliget ved dyreblodet, og således tilsvarende i den nye pakt være av «folket» som helliges ved Jesu blod, men man har nu anledning til å bli av presteskapet i dette store og velsignede prestedømme.

Kan dette være mulig? Ja, ifølge Guds ord er dette mulig. 1. Pet. 2, 9.

Man må vel i tilfelle studere og ha en særskilt begavelse for å få adgang hertil? Nei og atter nei. Hvis så var tilfelle, så hadde ikke Jesus hatt anledning til å bli prest, langt mindre yppersteprest i det melkisedekske prestedømme. Hebr. 8, 4. Ti han var jo ikke oplært. Joh. 7, 15. Her har da Gud forordnet det på en velsignet måte. Han har forordnet det slik at det er ved å lide døden i kjødet at man dueliggjøres til dette prestedømme. Ti da levendegjøres man i ånden, og det er efter Ånden at dette prestedømme opstår. Gud være takk.