Ariel

Ariel.

Ve Ariel, Ariel, du by hvor David slo leir!

Ariel, det skulde være en Guds løve, som skulde tilintetgjøre sine fiender. Men den var ingen Guds løve. Den hadde for meget selvtillid. Det var jo der David hadde leir. Den hadde for meget å rose sig av, var alt for høit oppe. Den var en løve i sig selv.

Slik er det også mange i dag som lik Ariel vil være en Guds løve. De har ved evangeliet fått se synden, og fått forståelse av at den må tilintetgjøres. De legger da også i vei som en løve, og det ser glimrende ut.

Legg år til år, la høitidene gå sin rundgang!

Det er en tid som Gud lar sin dekkende nåde hvile over Ariel. De mest åpenbare fiender har den slått, og den holder sine høitider. Den fryder og gleder sig, men kjenner dog ikke sin virkelige nød.

Mange synes det er gildt med en slik Ariel, og de setter sin lid til den, men de blir skuffet. Ariel er alt for høit oppe enda.

Da vil jeg gjøre det trangt for Ariel, og der skal være sorg og jammer; men så skal det bli mig et virkelig Ariel.

Ingen er blitt et virkelig Ariel, uten at han først har vært i sorg og jammer. Når Gud trekker endel av sin dekkende nåde tilbake, så vi får se vår sanne tilstand, da blir det trangt for oss. Det virker som at han slår leir omkring oss, kringsetter oss og bygger voller mot oss. Da først får vi se vår sanne tilstand, og kommer ned fra våre høider. Da går den innbilte løven i oss tilgrunne.

Da skal du tale lavmælt fra jorden, og fra støvet skal du mumle frem dine ord; og din røst skal lyde fra jorden likesom fra en dødningemann, og fra støvet skal din tale hviskes.

Da går det ord i opfyllelse: I det høie og hellige bor jeg og hos den som er sønderknust og nedbøiet i ånden, for å gjenoplive de nedbøiedes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende. Es. 57, 15. Når vi i våre egne øine er blitt støv, da først blir Gud all vår tillid. Da blir vi et virkelig Ariel.

Men så skal dine fienders mengde bli som fint støv, og voldsmennenes flokk som fykende agner, og det skal skje i et øieblikk, med ett.

Nu begynner det seirende liv. Man er i sannhet blitt en Guds løve. Slike mennesker kan man stole på.

Mange strever og strever år efter år og er ikke kommet til et seirende liv. De har mange ganger gått trett, men de har funnet ny kraft i sin egen hånd, og begynt på igjen som en løve.

Slike er ikke kommet virkelig i støvet, så de har fått den rette starten. Men midt i sin elendighet er de dog sterke. De har en stiv og hård ånd, som når det kommer til kraften, mener sig selv å vite alle ting best. Es. 46, 12.

Når Gud har villet føre dem i trengsel og slått leir rundt omkring dem for å sønderknuse deres ånd, så han kunde bo i den, da har de gitt op og trukket sig tilbake. De får aldri opleve at deres fiender blir som fykende agner.

Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noget tveegget sverd og trenger igjennem, inntil det kløver sjel og ånd. Hebr. 4, 12.

Sjelen er menneskets liv. Der ligger menneskets sans, forståelse, erfaringer, evner og kraft. Alt det er av jorden, jordisk. Det duer ikke med noget av det når det gjelder Guds rike. Derfor når sjel og ånd ikke er skilt, står disse ting iveien, så Gud ikke kommer til med sin kraft og visdom. Når slike skal tjene Gud, så blir det på en jordisk og sanselig måte, som passer for det menneskelige. Det kjenner man også, når de skal være kjærlige eller skarpe, saktmodige eller nidkjære, så blir det sjelisk, et såkalt Ariel. Det selviske skinner igjennem.

Sjelen må uttømmes, inntil døden. Forat det skal skje, må Gud bygge voller op om våre meninger, og kringsette våre erfaringer, og trenge vår kraft, så vi blir lavmælte. Når vi i vår ånd kjenner at vi ikke lenger kan stole på alt det vi synes og har tenkt, ment og sett, da blir det mørkt. Dersom vi da ikke unddrar oss, men tror, og ut fra det mørke roper til Gud om kraft og visdom, da skjer der et skille mellem sjel og ånd. Og i den sønderknuste ånd tar Gud bolig. Vi blir satt i det himmelske isteden for før, da vår ånd igjennem sjelen var i det jordiske. Vi er blitt et virkelig Ariel.

Det kjennes da også når vi er nidkjære eller saktmodige, kjærlige eller strenge, at det kommer ovenifra og er guddommelig. Det gjør en kolossal virkning, så det ord går i opfyllelse: Da skal dine fienders mengde bli som fint støv, og voldsmennenes flokk som fykende agner, og det skal skje i et øieblikk, med ett.