Utenfor leiren

Utenfor leiren.

«— — De dyr hvis blod bæres inn i helligdommen ved yppestepresten til å sone for synd, deres kropper brennes op utenfor leiren, derfor led også Jesus utenfor porten, forat han ved sitt eget blod kunde hellige folket. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!» Hebr. 13, 11—13.

Her tales om to forskjellige tilstande i forholdet til Jesus Kristus og hans fullbragte verk. For det første hans blods helligende kraft. Det var folket som hadde del i blodets helligende kraft. Nu står det om Jesus at han led utenfor porten, v. 12. Der var han alene. «Persekarret har jeg trådt, jeg alene, og av folkene var ingen med mig.» Es. 63, 3. Folket var således i leiren. Hvem er så folket i leiren? Jo, alle dem som har sitt sinns ånd bundet til kjødet med dets lyster og begjæringer. De er mennesker. 1. Kor. 3, 4.

I hvilket forhold stod så Jesus til disse? Han gikk jo midt iblandt menneskene. Hvordan kunde han således være utenfor leiren? Jo, hans sinns ånd var bundet til Faderen, og ikke til kjødet med dets lyster og begjæringer. Han var guddommelig. De andre var mennesker. Han var ovenfra. Joh. 3, 31. De andre var av jorden. Denne tilstand hos Jesus betegnes da som en vandring utenfor leiren. I forbindelse med det at Jesus led utenfor porten, står omtalt de dyr hvis blod blev båret inn i helligdommen ved ypperstepresten til å sone for synd. Deres kropper blev brent op utenfor leiren, v. 11. Hvilken velsignet sammenligning. Det skjedde således et stort verk i Jesus Kristus allerede under hans vandring. Ikke bare på Golgata. Der fant kun avslutningen sted. Dette fremgår tydelig av hans ord på Golgata kors: Det er fullbragt!

Såsnart han som barn lærte å skille mellem godt og ondt, da begynte han sin bevisste vandring utenfor leiren. Es. 7, 15—16. Ti hans sinns ånd var bundet til Faderen. Ikke til kjødet med dets lyster og begjæringer. Men det at han skulde ha sitt sinns ånd bundet til Faderen i alle forhold, medførte lidelse. Ti kjødet med dets lyster og begjæringer appellerte til hans sinns ånd. Men her fikk kjødet aldri medhold. Således led han i kjødet idet han blev fristet. Hebr. 2, 18. Denne lidelse medførte døden over kjødet. Således kan der da med rette anføres likhetspunkter mellem de dyr hvis blod blev båret inn i helligdommen og Jesus Kristus. Disse dyrs kropper blev brent op, v. 11. Således også med Jesus Kristus. Hans kjød gikk tilgrunne i den ild som opstod da han holdt ut i fristelse. Betegnende er det at disse dyrs kropper blev brent op utenfor leiren. Således også med Jesus Kristus. Derfor led også Jesus utenfor porten, v. 12. Nettop derved at han med sitt sinns ånd var bundet til Faderen, så var han i Ånden, og som sådan, billedlig talt, utenfor leiren.

Således var han da i sin ånd adskilt fra folket i leiren, fra alle de som med sitt sinns ånd var bundet til kjødet. Hebr. 7, 26. Således gikk da Jesus gjennem det større og fullkomnere telt, og ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod én gang inn i helligdommen. Hebr. 9, 11—12.

Dette skjedde utenfor leiren. Betegnende er det at avslutningen på dette verk fant bokstavelig talt sted utenfor leiren, på Golgatahøiden. Men eftersom han alltid vandret i Ånden, og i kraft av denne Ånd stadig blev hengitt i døden efter kjødet, 1. Pet. 3, 18, så hadde han således under hele sin vandring et «Golgata Kors» å bære. Ved avslutningen av sitt verk skulde han så efter legemssiden nagles til Golgata Kors, likesom han under sin vandring var naglet til «Golgata Korset» efter kjødet. Hvilken kolossal selvhengivelse. Dette blod har en stor kraft. Ved dette blod kan nu folket i leiren bli helliget. Hvad vil så det si å bli helliget? Det er ikke det samme som å være hellig. Men midt i det at sinnet er bundet til kjødet med dets lyster og begjæringer, og man således blir tatt tilfange av dette kjød, så kan man da se hen til Jesu offerdød på Golgata, til det blod som er bragt inn i helligdommen, og motta tilgivelse. Likesom dyreblodet i den gamle pakt kunde hellige til kjødets renhet for folket i leiren, Hebr. 9, 13, så er nu Jesu blod til helligelse for alle dem som nu er i leiren, for alle dem som med sitt sinn er bundet til kjødet, og som tjener i bokstavens gamle vesen. Rom. 7, 6.

Når da folket i leiren, i denne tilstand, påberoper sig Jesu blod som en rensende kraft, i tilknytning til skriftstedet fra Joh. 1, 7, så er dette i uoverensstemmelse med skriften. Ti sålenge man har sitt sinns ånd bundet til kjødet, og således er innenfor leiren, så har man ikke del i blodets rensende kraft. Denne virkning av blodet kjenner man kun når vårt sinns ånd er bundet til Ånden og man således er utenfor leiren. De som er i leiren kan derfor kun påberope sig å eie blodets helligende kraft. De allerfleste kjenner kun blodets helligende kraft, og nøier sig med det. Men hvad sier skriften?

Jo, la oss da gå til ham utenfor leiren og bære hans vanære, v. 13. Hvordan skal man så komme til Jesus utenfor leiren. Det er det brennende spørsmål for mange innenfor leiren idag, for dem som med sitt sinns ånd er bundet til kjødet, og således er under blodets helligende kraft. Jo, derved at man tror sig korsfestet med Kristus. Hvad skjer så? Jo, da løses vårt sinns ånd fra kjødet, og man blir bundet til Ånden med sitt sinn. Dette skjer ved en trosakt. Ti det er funnet sted et fullbragt verk i Jesus Kristus. Vårt gamle menneske er korsfestet med ham. Rom. 6, 6. Nu kan dette bli den enkelte tilegnet ved tro. Paulus trodde, og han oplevde denne sinnets løsrivelse fra kjødet, og han blev satt istand til å tjene Guds lov med sitt sinn, mens han før hadde sitt sinn i kjødet og tjente syndens lov. Rom. 7, 25. 8, 2. —

I samme stund som man da griper troen på at det gamle menneske er korsfestet med Kristus, flytter man med sitt sinn fra kjødet og inn i Ånden. Rom. 8, 9. 7, 5. Man går fra tilstanden innenfor leiren, under blodets helligende kraft, til tilstanden utenfor leiren og inn under blodets rensende kraft. Ti da vandrer man i lyset, eftersom sinnet er løst ut fra kjødet og satt istand til å tjene Guds lov. Gud være takk. Men så kommer spørsmålet: Kan der da anføres likhetspunkter for oss, likesom for Jesus, når det gjelder de dyr hvis blod blev båret inn i helligdommer til å sone for synd, og hvis kropper blev brent op utenfor leiren? V. 11.

Her vil man nu erfare at med kjødet på korset, utenfor leiren, vil der finne sted en hengivelse i døden, likesom i Jesu jordiske legeme. Ti vi er nu, på korset, utenfor leiren, blitt hans legemes lemmer. 1. Kor. 6, 15. Men nu skal da også for oss gjelde dette likhetspunkt, at kroppen skal brenne op. Slik vil da også vårt kjød gå tilgrunne i den ild som opstår når man skal holde ut i fristelse. Her kommer man da inn til Kristi lidelser. 1. Pet. 4, 13. Men hvorfor trenges nu blodets rensende kraft? Man skulde ha trodd at når man med sitt sinns ånd var løst fra kjødet med dets lyster og begjæringer, og tjente Guds lov, at man da ikke behøvde blodets rensende kraft. Men Paulus erfarte, at han, midt i det han tjente Guds lov med sitt sinn, også tjente syndens lov med sitt kjød. Rom. 7, 25.

Nu skulde da blodets rensende kraft være virksom over de felter hvor han med sitt kjød tjente syndens lov. Derav kan man forstå at Paulus taler om en stadig død som skal ombæres i legemet, 2. Kor. 4, 10—11, efterat han med sitt sinn var blitt løst fra kjødet med dets lyster og begjæringer. Sålangt som da døden har fått virke, sålangt er da blodet fremkommet. Hebr. 12, 4.

Ti blodet og døden er jo ett og det samme. Sålangt som døden er inntrått, som blodet er fremkommet, så er man da ved denne død, ved dette blod renset fra synden. Dette blod blir så av vår himmelske yppersteprest, Jesus Kristus, båret inn i helligdommen. Også her kan man da anføre likhetspunktet fra v. 11. «De dyr hvis blod bæres inn i helligdommen ved ypperstepresten til å sone for synd. — —» Hvor velsignet.

Den død som da inntrer i oss, det blod som fremkommer, har en utsonende kraft. Sålangt har man da del i personlig Gudsrettferdighet. Ti der er funnet sted en utsoning. Livet er gått. Ordspr. 16, 6. Denne personlige rettferdighet blir man da delaktiggjort i efter sitt sinns ånd.

Ti vårt sinns ånd levendegjøres da av Jesus Kristus, han som er blitt til en levendegjørende Ånd. 1. Kor. 15, 45. Man er således ikke mere levendegjort i sitt sinns ånd, enn at der er foregått en utsoning. Dette fremgår også av 3. Mos. 17, 11. «For kjødets sjel er i blodet, og jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre soning for eders sjeler; for blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det.» I Jesu Kristi jordiske legeme får man da ved tro denne kraft til å sette livet til, hvorved sjelen kan bli uttømt i døden og gjøre forlikelse. Vi blir således forlikte i hans jordiske legeme ved døden, ved blodet. Koloss. 1, 22. Her får man da et alter å ete av, v. 10.

Her blir hjertet, mitt sinns ånd, styrket ved den nåde som virker innen Jesu jordiske legeme, og som gir kraft til å bringe kjødet på korset. Hvor betegnende at det står at hjertet derved styrkes. Det er da sinnet som således styrkes, idet dette levendegjøres ved denne prosess. Her utenfor leiren får man da del i Kristi vanære. Denne vanære finnes ikke innenfor leiren. Ti der blir ikke kjødet hengitt i døden. Man lever sig selv, og beholder glansen over dette kjød. Kristus bar vanæren for dem. Men de selv vil ikke bære den. Dog, la oss gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære, v. 13.

Ti da venter lønnen, levendegjørelsen for vårt sinns ånd, hvorved vi delaktiggjøres i det himmelske kall. Det blir da en kjensgjerning at vi ikke har her en blivende stad, men søker den kommende. V. 14.