Godartet forakt

Godartet forakt.

Ringeakt og forakt er en svært almindelig synd. Man ser ned på den som f. eks. er dårlig klædd eller lite begavet.

Men det finnes også en godartet forakt: «Om nogen vilde gi alt han har i sitt hus for kjærligheten, vilde han bare bli foraktet.» Høis. 8, 7. «Herre, hvem skal bo i ditt telt? Hvem skal bygge på ditt hellige berg? — — Den som ser med ringeakt på den gudløse, men som ærer dem som frykter Herren.» Salme 15, 1 og 4.

Synden gjør menneskene dumme og bakvendte, så man ringeakter en gudfryktig mann forat han er uanseelig eller mindre begavet. Men det har man jo ingen som helst grunn til. Og så ser man, op til det store, det intelligente, det fine, det «dannede» o.s.v. selv når det finnes hos gudløse personer. Dette finnes det heller ingen som helst grunn til.

Høiakt den gudfryktige, både i ord og gjerninger, og gi ham ære i alle slags menneskers påhør — så gjør du rett. Se op til hver den som elsker Herren, uansett hvorledes han er for øvrig!

Ringeakt, forakt, se ned på, den gudløse for hans gudløshets skyld, hvor prektig han enn måtte være ellers — så gjør du vel. Ja, ringeakt den egenkjærlige, den ulydige, den urettferdige, den troløse.

«Jeg så de troløse og vemmedes», sier David. Salme 119, 158. Men hvor yndige, hvor herlige, hvor dyrebare, hvor høiaktelsesverdige, er ikke de få sjeler som er gudelige, fromme, rettferdige, fredsommelige, rene, likefremme, elskende!

Om dem kan man med god grunn rope: Lenge leve! Og om intet menneske roper eller ønsker noe sådant, så er det dog én som skal sørge for det, og som skal høit ophøie dem!