Hvorledes man gjør Jesus liten

Hvorledes man gjør Jesus liten.

Men I skal få kraft idet den Hellig Ånd kommer over eder, og I skal være mine vidner. Ap. gj. 1, 8. Jesus er åpenbart for å gjøre ende på djevelens gjerninger. 1. Joh. 3, 8. Når de som skal vidne om Jesus, gjør djevelens gjerninger så som vrede, persons anseelse, storaktighet i levnet, havesyke, herskesyke, å ville være stor, o.s.v., da gjør de Jesus liten. Ja de blir et vidne om at han ikke har maktet det som han kom for å gjøre.

Jesus iklædde sine vidner kraft fra det høie for at de skulde seire over djevelen likesom han seiret. Når de gjør det, da gjør de Jesus stor.

Så skal da I heller ikke søke efter hvad I skal ete, eller hvad I skal drikke, og ikke la eders tanker fare hit og dit. For alt slikt søker hedningene i verden efter; men eders Fader vet at I trenger til det. Men søk hans rike, så skal I få dette i tilgift! Luk. 12, 29—40.

Det er mat og klær, det man skal ha til legemets ophold, som hele verden er bekymret for. De lar sine tanker fare hit og dit for å tjene og vinne penger. Et forferdelig liv. Gud eksisterer ikke for dem som en der har omsorg og kan hjelpe. Hvad er så meningen med evangeliet? Jo, at menneskene skal lære Jesus å kjenne som den der er mektig til å løse dem fra synden og gi dem evig liv, og det er det ene fornødne, og da skal de få det legemet trenger i tilgift, uten at de bekymrer sig for det. Evangeliet er det glade budskap. Kol. 3, 1—2.

Når da menneskene går for å høre om Jesus, og de har sittet og hørt en stund, så begynner hans vidner å tigge penger og jamre sig over de store utgifter, og hvor vanskelig det er å klare dem. Der møter de den samme bekymring for penger som de selv har. Mon tro da om ikke Jesus blir liten for dem? Tiggeriet kan kanskje høres fromt ut, da det er til Guds sak; men mon tro om det ikke er underlig for de bundne sjeler å høre at Gud har så vanskelig for å opholde sin sak? Mon de derved skal få tro på at Jesus er mektig til å løse? Nei, de såkalte Jesu vidner gjør Jesus liten idag. Måtte Gud opreise mange vidner i denne siste tid som kan bevise ved vandel og tale at Gud er mektig til å opholde det han setter iverk — uten tiggeri og bekymringer.

Er det da nogen trøst i Kristus, er det nogen kjærlighetens husvalelse, er det noget Åndens samfund, er det nogen medfølelse og barmhjertighet? Vi kan si i all korthet: Er det noget i Kristus, da gjør min glede fullkommen, så I har det samme sinn, idet I har den samme kjærlighet og med én sjel har det ene sinn. Fil. 2, 1—11.

Når en syndbetynget sjel, trett av verdens bekymringer og uenighet, kamp for ære og storhet, får høre om at Jesus kan frelse, så tror han det og omvender sig. Han skriver sig inn i et eller annet parti. Han er lykkelig, for nu tror han sig å komme blandt frelste mennesker. Han får sitt medlemskort som gir adgang til menighetsmøtene. Han kommer der, men da merker han at det er ikke det samme sinn og den samme kjærlighet, og verst er det blandt de som gjelder for å være noget. Han begynner å tenke. Har de da ikke funnet noget i Jesus? Nu begynner Jesus å bli liten for ham.

Hvor mange rundt om idag som i tale kappes om å gjøre Jesus stor, men som ved sitt liv beviser at han er liten for dem. En hører ikke så sjelden hvorledes de følelsesfullt sier: «Å, min Jesus han er stor han. Han er hellig og ren, han er høit, høit ophøiet». Slik har de det travelt med å forkynne hans ophøielse for derved å gjøre ham stor; men de glemmer hans fornedrelse. Men hvorfor blev han høit ophøiet? Jo, fordi han av sig selv gav avkall på å være Gud lik og tok en tjeners skikkelse på sig, og da han i sin ferd blev funnet som et menneske, fornedret han sig igjen inntil korsets død. Derfor har Gud høit ophøiet ham. Paulus forkynte Jesu fornedrelse for å bevise hans storhet, og formaner oss til å ha samme sinn, nemlig: «Gå ned». Idag forkynner man bare Jesu ophøielse, men så har man også det sinn: Op, op. Man ser ikke det store i å fornedre sig.

Det er vel endel som kan gå med på at Jesus fornedret sig så han kom til Jorden som engelen Gabriel, eller i beste fall som Adam før fallet; men at han efter kjødet er kommet av Davids ætt og fikk del i kjød og blod i like måte som oss, å nei, det er forferdelig. Rom. 1, 3. Hebr. 2, 14. Da blir han altfor liten. De kan ikke skjønne at jo mere han hadde å seire over desto større blev han. Han blev jo prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. Hvad er vår prøve? Mon ikke det at vi har en egenvilje og et kjød hvori der ikke bor noget godt? Jesus behøvde ikke å prøves i å synde, for det var ikke det han skulde lære oss. Men han måtte prøves i å ha et kjød som oss og en vilje som oss, om han da kunde bli uten synd. For det var jo det han skulde lære oss. Han måtte jo også selv beseire det for å kunne forstå vår kamp og gi oss kraft til å seire. Derfor har vi frimodighet til å trede frem for nådens trone for å få nåde til hjelp i rette tid. For vi har en yppersteprest som selv er prøvd. Han forstår oss og kan ha medynk med våre skrøpeligheter. Hebr. 4, 15—16 og 5, 7—10.

Her ser vi hvorledes man idag, midt i alt strev for å gjøre Jesus stor, gjør ham såre liten. Ja, de gjør ham til en annen Jesus, og derved får de en annen ånd og et annet evangelium. 2. Kor. 11, 4. Gal. 1, 6—10. Med denne sin annen Jesus og annen ånd og annet evangelium har de fordervet alle som bor på jorden. Åp. 17, 1—6.

Men lovet være Gud som i disse dager opreiser vidner som gjør Jesus stor ved sitt liv og i sin lære. Men da skriker de andre, idet de kjenner sig blottet. Å, for en fryktelig ånd, å, for en vrang lære. Ja, de søker ikke å tekkes mennesker, men anbefaler sig til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn. 2. Kor. 4, 2. Så har de da midt i alle advarsler og motstand sin hvile i dette: Den som er av sannheten, hører deres røst.