Mettelse

Mettelse.

Menneskene tilfredsstiller sine lyster og får dog ingen mettelse; derfor er de i et uophørlig jag, og denne jagen ender i fordervelse.

Der er stor forskjell på å jage efter kjødelige lyster og det guddommelige. Når vi vandrer i seier og har fått guddommelig natur på nogen områder, er der stor fare for at vi kan bli rike og mette, vi stanser vår jagen efter det guddommelige, og lar vårt kjød tilfredsstilles med det vi er blitt delaktige i. Også dette jag ender i fordervelse, idet vi bedrar oss selv.

Paulus glemte det som var bak, og jaget efter det som var foran, uten ophør, uten å slå sig tilro med det han hadde vunnet; for han kunde ikke mettes eller tilfredsstilles med noget mindre enn å nå til opstandelse fra de døde. Filip. 3, 4.

Hvilken fare er det ikke når vi har seier eller delvis seier, at vi, tross det vi er virksom i det åpenbare i menigheten, i virkeligheten stagnerer; og det gir sig tilkjenne ved at det ingen ydmykhet er tilstede, for Jesus sier: «Ta mitt åk på eder og lær av mig, ti jeg er ydmyk —,» ingen storhet eller stolthet eller dette å heve sig over andre; for jeg, sier Jesus, er iblandt eder som den der tjener. Han som kunde ha vist sin makt og hersket over disiplene, han vasket deres føtter.

Stagnerer vi, er vi ikke istand til å tjene eller å være skrøpelig for de skrøpelige for å hjelpe dem. 1. Kor. 9, 22. Ti kun de sterke, de som selv jager for å vinne prisen, kan være til alles tjeneste og tjene alle. Rom. 15, 1.

Må da Kristi kjærlighet være i oss og fortsatt tvinge oss til å jage efter seiersprisen, opstandelsen fra de døde; for kjærlighetens opofrelse gir glede og mettelse, og den skaper hunger. La oss da ikke på menneskelig vis hjelpe den skrøpelige, men ta tjenerskikkelsen på og tjene, idet vi løser ham av den skrøpelighet vi selv er blitt løst fra. Da skal vi en gang bli mettet og lønnet med rettferdighetens uvisnelige krans.