Da du var ringe

Da du var ringe.

Samuel sa: Da du var ringe i dine egne øine, blev du hode for Israels stammer, og Herren salvet dig til konge over Israel. 1. Sam. 15, 17.

Saul begynte godt. Ja, så godt som nogen vel kunde begynne. Han var ringe i sine egne øine, og i denne stilling blev han salvet til konge, og Gud var med ham.

Efterat han var salvet til konge av Samuel, dro han hjem til Gibea, og med ham fulgte den flokk hvis hjerter Gud hadde rørt ved. 1. Sam. 10, 26. Hvilken fremtid kunde han ikke nu hatt om han hadde forblitt ringe i sine egne øine, og vært lydig og tro i alt.

Saul viste godt sinnelag i sitt første slag mot ammonittene. Ammonitterkongen Nahas vilde legge skjensel på hele Israel ved å stikke ut det høire øie på dem alle. Da Saul hørte dette, kom Guds Ånd over ham, og hans vrede optendtes høilig. Han stod tidlig op om morgenen, og sammen med Israels menn slo han ammonittene. Efterat slaget var vunnet, gikk folket frem til Samuel og sa: Hvem var det som sa: Skal Saul være konge over oss? La oss få fatt i disse menn, så vi kan drepe dem. Da sa Saul: På denne dag skal ingen drepes; for idag har Gud hjulpet Israel til seier. Og Samuel sa til folket: Kom la oss gå til Gilgal for å stadfeste kongedømmet der. 1. Sam. 11. Samuel så Sauls gode sinnelag ved at han ikke vilde ta hevn over sine fiender.

Hittil hadde Saul gått rett frem, men allerede nu hadde han nådd sin høide. I sin neste kamp mot filisterne fikk Saul sin trosprøve, som han ikke bestod, og dermed var kongedømmet tatt fra ham. Istedet for å stole på Herren så begynte han å tenke selv. Hadde han nu ikke vært redd, men trodd på Gud og gjort som Samuel hadde sagt, så hadde hans kongedømme blitt stadfestet for all tid. — Nu måtte Herren se sig ut en annen mann efter sitt hjerte. 1. Sam. 13, 11—14.

Samuel gav nu ordre fra Herren at Saul skulde ødelegge amalekittene med alt det de eide. Men mot Herrens befaling så sparer Saul Agag og det beste av feet. Saul var nu blitt stor i sig selv, og Samuel fant ham tidlig neste morgen iferd med å reise sig et minnesmerke på Karmel. — Men Samuel sa til ham at hans gjenstridighet ikke var bedre enn trolldoms-synd, og fordi han hadde forkastet Herrens ord, så hadde Herren forkastet ham, slik at han ikke lenger skulde være konge over Israel. Tross bønn om tilgivelse, så kunde han nu ikke få tilbake kongedømmet.

David blir nu salvet til konge over Israel. Saul blev avindsyk på David og hadde stadig et ondt øie til ham og hatet og forfulgte ham for å ta hans liv. Men Davids hus blev sterkere og sterkere og Sauls hus svakere og svakere.

Saul og David står som forbilleder for oss. I Kristus er vi kalt til å være konger, og ved vårt liv kan vi enten miste vår kongeverdighet, eller vi kan befeste vårt kongedømme for evig tid. — Det er nok mange som deler Sauls skjebne. De begynner godt ved at de er ringe i sine egne øine og stoler på Herren. Men det skal noe til å bevares i den sanne ydmykhet når det lykkes for en, og Gud velsigner. De begynner gjerne lik Saul å ta ære av det de gjør og reiser sig et minnesmerke for hver gang de utretter noe.

Herren gav nøie akt på Saul, og så fort det blev svikt i hans sinnelag, blev kongedømmet tatt fra ham. Han ofret vel brennoffer og slaktoffer; men Herren hadde mere behag i lydighet og hørsomhet.

Herren er ikke mindre nøie nu. Vi får også våre mange trosprøver i livet, og gjennem alt gir Herren nøie akt på vårt sinnelag. — Vi kan vel efterat vi har vært ulydig, be om syndernes forlatelse, som tilsvarer brennoffer og slaktoffer i den gamle pakt; men Herren har fremdeles mere behag i lydighet og hørsomhet. —

Jesus sier: Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger mig. Joh. 10, 27. Det er kun slike som blir konger og prester evindelig og alltid. Vi må høre og følge. Dette gjelder alt hvad vi foretar oss gjennem hele livet. Ikke bare være tro i endel prøver lik Saul, men utvise kjærlighet og troskap gjennem alt, helt inntil enden. Er vi tro inntil døden, får vi livets krone.

Da Saul var ringe i sine egne øine, blev han hode for Israel og salvet til konge. Kun i denne ydmyke stilling er vi velbehagelige i Guds øine, og han vil ophøie oss til konger og fyrster. Høie øine er en vederstyggelighet for Herren.

Det står ofte om kongene i Israel at de fryktet Gud, men dog blev offerhøiene ikke nedrevet. — De fleste som tjener Gud idag, holder nok også disse offerhøier ved like. Man kan ha nådd en viss høide i utviklingen av sine nådegaver, og på disse høider blir det drevet avgudsdyrkelse i stor stil. Det kan være tale, sang, musikk og alle slags tjenester for Gud. Men alt som blir utført på disse høider, brenner op som høi, halm og strå.

David forblev ydmyk inntil enden, og hans hus blev sterkere og sterkere, og det husets herlighet vil stråle evindelig med Jesus Kristus av Davids ætt som den ypperste.

Men ikke nok med at Saul blev svakere og svakere, men hele hans hus gikk tilgrunne.

Våk og bed, sa Jesus, og det må vi virkelig gjøre om vi skal bli stående.