Profetordets ånd

Profetordets ånd.

Og dess fastere har vi det profetiske ord, som I gjør vel i å akte på som på et lys som skinner på et mørkt sted, inntil dagen lyser frem og morgenstjernen går op i eders hjerter, idet I først og fremst vet dette at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning; for aldri er noget profetord fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellig-Ånd. 2. Pet. 1. 19—21.

Det profetiske ord er alltid som et lys som skinner på et mørkt sted, inntil lyset bryter frem.

De hellige Guds profeter lot det profetiske lys skinne frem til Betlehem hvor Jesus blev født. Han brøt frem som det strålende lys midt i verdensmørket.

Men det profetiske ord trengte videre frem som et strålende lys inn i det selviske mørke hos disiplene, inntil dagen brøt frem og morgenstjernen gikk op i deres hjerter. Nu kunde de ved dette indre guddommelige lys se og bedømme klart, og all tvil og vantro var jaget bort for alltid. Klippefast i sin tro forkynte de evangeliet med stor kraft og frimodig glede like inn i døden. De lot sig ikke forkvakle av menneskemeninger, og den store motstand de møtte alle vegne, rokket ikke deres tro. Det de hadde fått i sitt hjerte, var guddommelig sikkert, og ingen kunde ta det fra dem.

De tre apostler hadde sett Jesus forklaret på berget sammen med Moses og Elias, og de hadde vært øienvidner til hans storhet på mange måter; men enda fastere hadde de det profetiske ord. — Disse ord var Jesu ord som de nøie hadde gitt akt på og levet efter, slik at de var blitt eiere av ordets kraftige ånd. Denne ånd er profetordets ånd, som er Jesu vidnesbyrd. Åp. 19, 10.

Det er dette vidnesbyrd vi må ha i vårt hjerte nu i denne onde tid, som all djevelens velde begynner å reise sig for alvor. — De fleste er usikre og vaklende og skifter meninger fra år til år. Det kommer av at de ut fra sitt selviske mørke danner sine meninger om Guds ord, istedetfor å la Guds ord få si sin sanne mening om dem selv. Det er bare når vi har Jesu vidnesbyrd rotfestet i hjertet, at vi har makt over Satan, og ikke ved kunnskap og teorier.

Det er idag lite å finne av denne fasthet og urokkelighet i ånden som de hellige Guds profeter og apostlene hadde. — Esaias stod alene midt i en ond og vrang slekt og forkynte Herrens vredesdom over all ugudelighet, inntil det blev en liten, hellig rest igjen, som det blir en stubb igjen av terebinten og eken når de felles.

Jeremias stod som en fast borg og som en jernstøtte og en kobbermur mot det hele land.

Esekiels åsyn var som diamant mot all ugudeligheten.

Profetene blev stenet og slått ihjel, men urokkelig var de til det siste. — De hadde Kristi Ånd i sig som vidnet forut om Kristi lidelser og om herligheten derefter. 1. Pet. 1, 11.

Nu lever vi i en ond og vanskelig tid. Nu spørs det om vi er veke eller faste i troen, og om hvorledes vi utfyller vår livsopgave. Det er bare kort tid vi lever, og det er om å gjøre at sannheten kan ha rik fremgang ved oss. Sæden er Guds ord, og hvert menneske er en aker. Nu er det tid og anledning til å så alle vegne. Natten kommer da ingen lenger kan arbeide. Den tid er allerede kommet i enkelte land.

Vi må leve slik at vi kan ha den åndskraft i oss som er mektig til å knuse egoismen og verdensånden under føtter. Vi hører oss ikke selv til, men ham som kjøpte oss fra verden med sitt dyre blod.

Enhver må gi nøie akt på Guds ord og leve efter det, slik at dagen kan lyse frem og morgenstjernen gå op i hjertet.