De to pakter

De to pakter.

Var det da fullkommenhet å vinne ved det levittiske prestedømme, for dette var folket bundet til ved loven, hvad trang hadde det da vært til at en annen prest skulde opstå efter Melkisedeks vis, og ikke nevnes efter Arons vis? Hebr. 7, 11.

Hvorfor fikk ikke Israels folk med det samme det melkisedekske prestedømme? Det var jo det folket kjente trang efter. Men likesom Jakob hin gang først blev gitt Lea, og måtte tjene syv år for henne, så blev det da billedlig talt en «Lea» gitt til Israels folk. For henne måtte de arbeide billedlig talt i syv år.

Denne «Lea» er da det levittiske prestedømme. Dette prestedømme har også en herlighet, men dets «øine» er billedlig talt matte. 1. Mos. 29, 17.

Det levittiske prestedømme kunde ikke gjøre noen fullkommen efter samvittigheten. Denne tjeneste kunde ikke føre til at man fikk livet blivende i sig, hvorved «øinene», som er legemets lys, billedlig talt kunde bli klare. Likesom Jakob hin gang ikke blev tilfredsstillet med Lea, så blev heller ikke Israels folk tilfredsstillet med det levittiske prestedømme. De vilde ikke lenger ha en prest der nevntes efter Arons vis, likesom Jakob ikke vilde ha Lea. Men de lengtet efter en prest efter Melkisedeks vis, likesom Jakob lengtet efter en Rakel. Så kunde man spørre: Når fikk Jakob Lea?

Jo, han fikk henne efterat han hadde arbeidet i syv år. Da blev han først gitt Lea. Men straks efter, da bryllupsuken var tilende, så fikk han Rakel. Det er dog verd å legge merke til at selvom han nu efter de syv års tilendebringelse hadde fått Lea, og dertil Rakel, så måtte han nu arbeide yderligere syv år for Rakel før han med rette kunde besidde henne. — Da Jakob først fikk Lea, begynte han å laste Laban og sa: Hvad er det du har gjort mot mig? Var det ikke for Rakel jeg tjente hos dig? Hvorfor har du sveket mig? V. 25. Slik var da Israels folk misfornøiet med å få en «Lea,» og begynte å tale lastende ord om henne. Det kunde synes som om Laban var urettferdig mot Jakob, men han begrunner sin fremgangsmåte med disse ord: Det er ikke skikk her hos oss å gi den yngste bort før den eldste. V. 26.

Således var det da også en visdomsfull og guddommelig anordning å oprette først det levittiske og dernest det melkisedekske prestedømme. Ti det levittiske prestedømme var satt for helligelse til kjødets renhet, mens det melkisedekske prestedømme var satt for helliggjørelse av ånden. — 2. Tess. 2, 13.

Men for å nå inn til en helliggjørelse av ånden, måtte der først finne sted et fullbragt forløsningsverk i Jesus Kristus. —

Denne tid under det levittiske prestedømme svarer da til den tid som Jakob måtte arbeide for Lea. Men, like efter fikk han også Rakel. For henne måtte han så arbeide yderligere syv år. Hvilket velsignet forbillede.

Når man er kommet tilende med å arbeide i egen kraft, og prøver å opfylle loven, og da endelig når til de «syv års» ende, til endepunktet her, så får man Lea. Men man skal nu få en fullkommen samvittighet, og i samme stund som da arbeidstiden i den første syvårsperiode er ute, og man har kommet tilende med sig selv, og således avdør fra loven, da får man «Rakel.» Man er nu kommet inn i hans jordiske legeme, og blir der gjort levende efter ånden, og i denne levendegjorte ånd er det nu man skal begynne å arbeide i den annen syvårsperiode for Rakel. Denne arbeidstid kommer man da til innenfor Kristi jordiske legeme. — Man er nu delaktiggjort i det melkisedekske prestedømmes bearbeidelse. Hvorfor skal man også nu arbeide «syv år»? Hvorfor skal det nu arbeides mere? Nu har vi jo fått «Rakel,» og nu må vi ha «hvetebrødsdage.» Jeg har jo arbeidet 7 år. Hvorfor skal jeg mere arbeide? Slik kunde jo Jakob ha sagt. Men han måtte arbeide ennu syv år, dersom «Rakel» skulle bli hans eiendom. Og nu blir da dette med Rakel billede på det melkisedekske prestedømme. Likesom Rakel tilfredsstillet Jakob, så er det kun det melkisedekske prestedømme som fullt ut kan tilfredsstille.

Likesom Rakels øine var klare, så kan nu det melkisedekske prestedømme gi del i personlig frelse, guddommelig natur, derved at ens menneskeånd blir gjort levende. — Nu skulde da Jesus Kristus være en slik «Rakel» som Israels folk i tidens fylde skulde få.

Mange får imidlertid ikke del i Rakel, ja ikke engang i Lea. Først må man arbeide billedlig talt i en syvårsperiode for å få tak i Lea. Det er den gudsfrykt som må utvises under loven, og når tiden er utløpet, så får man en «Lea,» derved at man får del i en utvendig renselse. Men man kjenner da at man ikke er helt ut fullkommen efter samvittigheten. Hvad gjør så Gud? Jo, han opfyller din trang og gir dig «Rakel,» og nu er du kommet inn i det melkisedekske prestedømme.

Men hvorfor er det nødvendig nu å arbeide i yderligere syv år? Jo, fordi der er en annen lov i lemmene. Rom. 7, 23. Denne lov er det da som nødvendiggjør en prestetjeneste. Men her kan man kjenne at man blir tilfredsstillet. Ti Jesus Kristus er nu gitt oss, og kan komme oss tilhjelp. Han er yppersteprest og kan forvalte er fullkommen prestetjeneste. Nu er det da skjedd et slikt verk av Gud i Jesus Kristus at man i ett nu ved en trosakt kan korsfeste det gamle menneske og få del i «Rakel,» og begynne med engang å tjene for «Rakel,» og det med glede, ti i samme stund som det gamle menneske korsfestes med Jesus Kristus, frigjøres sinnet fra kjødet, og man er ikke lenger i trellens tjeneste. Man er kommet inn i frihetens tjeneste.

Denne anledning hadde man ikke i den gamle pakt. Der måtte man tjene i syv år for en «Lea,» skjønt man hadde trang efter en «Rakel.» Man matte tjene «syv år» for «Aron,» skjønt man hadde trang efter «Melkisedek.» — Hvorfor kan man nu gå like inn til det melkisedekske prestedømme og nyte godt av det? Jo, fordi Jesus Kristus har tilveiebragt en løskjøpelse fra lovens forbannelse, derved at han ofret sig selv. Han frembar således det offer som Aron ikke kunde, og derfor er han blitt så meget større enn Aron, likesom Rakel var så meget vakrere enn Lea.

(Forts.)