Bibeltime: Matteusevangeliet 25. time

oktober 1939

25. bibeltime.

Matt. 5, 43—47. Joh. 1, 12—13. — 1. Joh. 3, 1. Igjen den kolossale forskjell pĆ„ den gamle og den nye pakt. Den nye pakts bud og lĆøfter kjenner ingen grenser for godhet. De fĆører oss til likhet med Gud selv, til guddommelig natur.

Da vi av hjertet omvendte oss til Gud, blev vi virkelig hans barn; men det var allikevel vesentlig i navnet vi blev hans barn. Det guddommelige som kom i oss, var sÄ lite som et sennepsfrø.

Her formanes vi til Ƅ leve efter bergprekenen, forat vi kan bli vƄr himmelske fars barn, som om vi ikke ved troen var blitt det. Hvad mener Jesus med det? Jo, at vi skal bli det i gjerning og sannhet, sƄ vi i praksis kan vise at vi er ham lik.

ƅ elske den man sympatiserer med, den man liker godt, den som har samme smak og mening som en selv — som ved kameratskap, venindeskap og klikkvesen — det er verdslig, hedensk, selvisk og ugudelig. Hedninger, syndere, drankere, baktalere o.s.v. gjĆør det samme.

De sÄkalte dannede elsker andre av samme sort, de rike holder sig til andre rike, de som liker Ä baktale, holder sig sammen, de som har det med Ä anklage, rotter sig sammen o.s.v., men Gud lar sin sol gÄ op over alle og lar sitt regn falle over alle. Efter hvert som vi blir ham lik, gjør ogsÄ vi det samme.

Som en sol stÄr vi da midt i den levende Guds menighet, og lar vÄrt lys skinne likt for alle, bÄde for trofaste og for troløse, bÄde for fattige og rike, bÄde for de fornøide og for de misfornøide, uten ondt øie. Og som en sky ladet med regn, velsignelsens regn, stÄr vi ogsÄ der, og lar dette regn falle pÄ enhver, idet vi har den samme kjærlighet til alle.

I broderkjærligheten har vi kjærlighet til alle, bÄde til verdslige og til religiøse, bÄde til snilde og til slemme, og har det samme ønske for dem alle, at de mÄtte fÄ det inderlig godt midt i menigheten. Guds langmodighet, bÄde direkte og gjennem oss, kan bli dem alle til frelse.

Man skal ikke tro at dette ophĆøiede, overflĆødige liv er tungt, eller for vanskelig, eller uopnĆ„elig. Da nĆ„r man det aldri. Men man skal nettop tro at det er opnĆ„elig, velsignet og godt, just fordi den sanndrue og gode har sagt det. Da opnĆ„r man det. —

Til Ä begynne med mÄ man fÄ høre at et menneske er et Guds barn, ellers kan man ikke vite det. Siden kan det sees og merkes pÄ alle hans veier, av alle hans gjerninger. Da er han i gjerning og sannhet blitt vÄr himmelske fars barn.

Da lever han efter bergprekenen.