Hebreerbrevet 7. kap.

Brevet til Hebreerne.

V. 1 og 2. For denne Melkisedek, konge i Salem, den høieste Guds prest, han som gikk Abraham i møte da han vendte tilbake fra sin seier over kongene, og som velsignet ham, han som Abraham også gav tiende av alt, og som først, når hans navn utlegges, er rettferdighets konge, men dernest også Salems konge, det er freds konge.

Når Melkisedeks navn skal utlegges, er han først rettferds konge. Han er gjort lik med Guds sønn. Han er konge i å gjøre rettferdighet i smått som i stort. Litt unøiaktighet med rettferd eksisterte ikke i ham. Litt fordel for kjødet fikk ikke rum i hans sinn. Han regnet sig heller selv til skade. Derfor er hans navn «Rettferds konge». Hvor langt følger vi ham her? På denne måte erhvervet han sig kongeverdighet både i kjød og i ånd. Vil vi være konger og prester evindelig, da må vi følge ham efter i rettferdighet. Litt urett ødelegger vår kongeverdighet og svekker vår prestetjeneste. La oss erindre det i det daglige liv, når vi skal avgjøre og ta bestemmelser i saker og ting.

Dernest er han Salems konge, det er «Freds konge». Først rettferdighet, dernest fred. Ute i verden arbeider man sterkt for å få fred, men glemmer rettferdighet. En følge herav er at man ikke får noen fred. Vi kan heller ikke nå frem til rettferds lov ved våre loviske gjerninger. Det kan kun fåes ved troen på Jesus Kristus. Ikke på annen måte. Han er den centrale skikkelse for alt som heter rettferd og fred. Uten ham får vi ingen av delene.

V. 3. Han er uten far, uten mor, uten ættetavle, som hverken har dagers begynnelse eller livs ende, men er gjort lik med Guds Sønn — han blir prest for alltid.

Vi hører ikke mer om Melkisedek enn at han gikk Abraham imøte, da han vendte tilbake fra sin seier over kongene, og at han velsignet Abraham. Samt at han var Salems konge. Når Melkisedek blev født, og når han vandret ut av livet, er ikke omtalt. Derfor sies det at han er uten dagers begynnelse og livs ende, og at han er lignet med Guds Sønn. Heller ikke tales der om hans far eller mor eller om hans ættetavle. Også heri ligner han Guds Sønn.

Jesus overlot sin mor til sin disippel Johannes før sin død, idet han sa: Kvinne! se det er din sønn; derefter sa han til disippelen, det er din mor. Joh. 19, 26—27.

Og ved den niende time ropte Jesus med høi røst og sa: Eli! Eli! lama sabaktani? det er: Min Gud, Min Gud! hvorfor har du forlatt mig? Matt. 27, 46.

Herved går det ord i opfyllelse: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde sig til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Denne hemmelighet er stor; men jeg tenker hermed på Kristus og på menigheten. Ef. 5, 31—32.

Jesus sier: før Abraham er jeg. Og hvo kan følge ham inn i evighetenes evighet for å telle hans dager. Han er jo selv det evige liv.

Kristus har således forlatt far og mor for å bli fast hos sin hustru. Således må også vi forlate vår slekt og våre venner for å bli ett kjød med Kristus. Men han er mannen, ingen gjør det så fullkomment som han. Derfor er bruden den svakere del og brudgommen den sterkere. Dersom vi bevarer troskap mot ham som korsfestet under hele vårt liv i utlendighet, da vil vi bli hans ektehustru i all evighet. Dette er staden som kommer ned fra himlen, i hvis lys alle folkeslagene skal vandre. Åp. 21, 10 og 24.

V. 4—7. Og se, hvor stor han er, denne som Abraham, patriarken, endog gav tiende av byttet!

Og mens de av Levis barn som får prestedømmet, har et bud om å ta tiende efter loven av folket, det er av sine brødre, skjønt disse er kommet av Abrahams lend, så har denne, som ikke regner sin ætt fra dem, tatt tiende av Abraham og velsignet ham som hadde løftene.

Men uten all motsigelse er det den ringere som velsignes av den høiere.

For å få et riktig begrep om hvor stor Kristus er, så må Melkisedek som er hans forbillede, gjøres stor. Patriarken Abraham gav ham tiende av byttet og mottok velsignelse av ham, skjønt han selv hadde fått løftene. Men det er jo klart at løftene gjaldt Kristi person, og når nu Melkisedek er gjort lik med Guds Sønn, så er jo Sønnen større enn den som får løftene om ham. Altså blir Abraham — skjønt han var profet og fyrste — dog en underordnet av Melkisedek.

Jesus måtte forlate far og mor for å bli fast hos sin hustru. Han er ikke hos sin hustru som den første Adam var hos Eva. Nei, Jesus er blitt til en levendegjørende ånd, og han uttømte sin sjel. Es. 53, 12.

Den første Adam blev til en levende sjel. 1. mos. 2, 7. Denne sjel fikk også Jesus, men han uttømte den. Dermed ophørte slektskapet efter kjødet, så han kunde si: Kvinne! se det er din sønn! Han benevnte henne ikke for mor. Hadde han det gjort av hjertet, så hadde han ikke været løst fra henne. Dette er å miste livet for jordiske slektskapsbånd. Og det måtte Jesus gjøre for å vinne sin brud, hun som er kjøpt fra jorden og fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet. Åp. 14, 3—4.