Serujas sønner

Serujas sønner.

Da sa Abisai, Serujas sønn til kongen: Hvorfor skal denne døde hund banne min herre kongen? La mig gå der bort og slå hodet av ham! Men kongen sa: Hvad har jeg med eder å gjøre, I Serujas sønner? Når han banner, og når Herren har sagt til ham: Bann David — hvem tør da si: Hvorfor gjorde du det? Og David sa til Abisai og til alle sine tjenere: Se min sønn, som er utgått av mitt liv, står mig efter livet; hvor meget mere ikke da denne benjaminitt! La ham bare banne! For Herren har befalt ham det. Kanskje Herren ser til mig i min nød, så Herren gir mig lykke til gjengjeld for den forbannelse som har rammet mig idag. 2. Sam. 16, 9—12.

Serujas sønner var Joab, Abisai og Asael. Alle tre var de mektige menn for David. Av disse var Joab hans hærfører. Disse menn hadde særlig omsorg for David, og var nidkjære til å hevne hans fiender. David kunde dog ikke stole på dem. Han måtte stadig våke over dem og holde dem nede. Til tross for at deres hjerter brente for David, var de ham allikevel ofte til anstøt og stor sorg. Kap. 19, 22.

Abisai hørte Sime’i banne David. Det kunde han ikke tåle. Han vilde at han skulde slåes ned, men David hindret ham og sa: Hvad har jeg med eder å gjøre, I Serujas sønner? Serujas sønner kunde her ikke forstå Davids hengivelse og tillid til Gud. Her kom hans ydmyke sinnelag frem. Han syntes ikke det var underlig om Sime’i bannet ham. Det var jo hans egen sønn som forfulgte ham. Derfor overlot David hevnen i Guds hender. David hadde lært å stole på Gud. Hans selvtillid var knust, og derfor kunde også Gud stole på ham. Han var en mann efter Guds hjerte.

Helt motsatt var det med Serujas sønner. Selvtillid og egenrådighet var det som preget disse. David kunde derfor ikke stole på dem, skjønt de var nidkjære for ham. De forstod sig intet på Guds styrelse og barmhjertighet, men handlet efter det som i øieblikket syntes rettferdig.

Disse Serujas sønner hadde fått stor makt hos folket. David kunde derfor ikke straffe dem eller sette dem på plass, slik som han ønsket. Da Joab hadde drept Abner på en svikefull måte, kunne David bare si: Jeg er ennu svak og bare salvet til konge, og disse menn, Serujas sønner, er mektigere enn jeg. Herren gjengjelde den som gjør ondt det onde han gjør. 2. Sam. 3, 39. Her overlot han atter til Gud å dømme i saken.

Slike Serujas sønner kan vi også treffe på idag. De er nidkjære for Gud og for rettferdigheten. Ja, de er så nidkjære for rettferdigheten at de glemmer barmhjertigheten. Barmhjertighet er for dem noe svakt og feigt. Slike Serujas sønner vinner ofte stor makt; for de kjødelige ser op til slik handlekraft og myndighet. Men for de åndelige er slike Serujas sønner ofte til stor sorg og bryderi. Deres handlekraft ligger nemlig i deres selvtillid, men for folket ser det ut som den ligger i deres tro. Det er således vanskelig å få satt dem på plass. Her må det da åndelig sans til, for å bedømme beveggrunnene.

Serujas sønner kunde bruke sverdet. Derfor var de til stor velsignelse når det gjaldt Israels fiender. De kunde slå filisterne, men når det gjaldt de indre anliggender, tok de feil. Da rettet de sitt sverd på svikefull vis mot menn som var bedre enn dem selv. 2. Sam. 20, 10.

De søkte å bevare sin stilling og ære i Israel. For så å beholde sin stilling, brukte de svik i rettferdighetens navn. 1. Kong. 1, 5—7. Det gikk dem da også ille. Hærføreren Joab blev drept av Salomo ved alterets horn.

Slik har også Serujas sønner idag en utpreget evne til å bruke sverdet. Når det da gjelder filisterne, Guds fiender, da det ikke skal gjøres forskjell, men slåes med bann alt som trekker ånde, da er disse Seruja sønner til stor velsignelse. Ved dette vinner de sig også et navn i menigheten. Men når det gjelder tjenesten innen menigheten, da er disse Serujas sønner uduelige. De er dog likeså frimodige innover som de er utover. Man må derfor alltid våke over dem.

I menigheten skal nåden og barmhjertigheten råde sammen med rettferdigheten. Til denne tjeneste trenger man åndens åpenbaringer. For å få det må ens selvtillid knuses. For å bli en miskunnelig og trofast tjener for sjelene må den sterke menneskeånd bli brutt. Man må ikke akte sig større enn man virkelig er. Man må, lik David, tåle en Sime’i banne sig, uten å hevne det. Man må ikke søke sin egen ære, men Guds, og sjelenes beste.

Her kan ikke Serujas sønner følge med, og derfor går det dem også ille til slutt. Men Davids hus står fast.