Ikke seg selv til behag

Ikke sig selv til behag.

Om en bror eller søster er naken og fattes føde for dagen, og noen av eder sier til dem: Gå bort i fred, varm eder og mett eder! Men I ikke gir dem det som legemet trenger, hvad nytter det? Jak. 2, 15—16.

Det faller lettest å overlate hvert menneske til sig selv, og skyve fra sig byrder og ansvar. I menigheten skal det ikke være så. Der er den ene satt for å hjelpe den annen. Ved de mange ulike nådegaver kan der bli noe helt og fullkomment. Lever noen sig selv, lider andre skade ved det.

Det er forskjell på nådegaver, men Ånden er den samme! 1. Kor. 12, 4. Denne samme ånd som skal drive alle lemmene, er Kristi offerånd. Kommer ikke nådegavene frem i denne ånd, så blir de bare til mettelse for kjødet, og man forfeiler sitt liv. Som Kristus elsket menigheten og gav sig selv for den, skal lemmene innbyrdes ha inderlig kjærlighet og omsorg for hverandre.

De som tar kristendommen alvorlig, og har sverget Gud troskap til døden, har også derved utfordret alle ondskapens åndemakter og får kjenne en stadig kamp mot disse. Overfladiske kristne kjenner ikke til dette. I denne kamp holder nybegynnere ofte på å bukke under, men ved å kjenne omsorg og få hjelp fra de andre lemmer, så kan de gå velsignet igjennem de største vanskeligheter. Samfundet i den levende Guds menighet er en veldig makt. Når Paulus fikk se brødrene, så takket han Gud og fattet mot. Ved dem blev han opglødet. De hadde samme ånd og forstod ham og var villige til å stride med. Velsignet er det også å lese om Priskilla og Akvilas som hadde våget sitt eget liv for Paulus, og som ikke bare Paulus stod i takknemlighetsgjeld til for deres omsorg og rike virke, men også alle menigheter av hedningene.

De som er sterke, er skyldige til å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være sig selv til behag; enhver av oss være sin næste til behag, til hans gagn, til opbyggelse! For Kristus levde heller ikke sig selv til behag. Rom. 15, 1—3.

Mange gudfryktige sjeler ligger også i dyp nød i sitt lønnkammer og ber til Kristus om hjelp i de forskjelligste vanskeligheter. Men for å svare alle disse nødrop, så trenger Kristus medarbeidere som er våkne for hans virkninger.

Apollos var nok en bedende og hungrende sjel, og så fort han kom i nærheten av Priskilla og Akvilas, så var disse straks våkne for anledningen og ydet ham den rette hjelp, som blev ham til så megen gagn. Ap. gj. 18, 24—28. Disse var Kristi medarbeidere sammen med Paulus. Det er også slike helhjertede medarbeidere som trenges idag.