Guds langmodighet

Guds langmodighet.

Guds langmodighet den er underfull. For de ugudelige varer den for at de skal bli frelst. Gud er i sannhet god og overmåte miskunnelig og barmhjertig. Han vil ingen synders død, og så har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, for å frelse alle. I all denne grenseløse godhet er menneskene tilbøielige til ikke å ta det så nøie, og tenke at det blir nok en råd. Men på den måten regnes feil. For innenfor den store ramme Gud har slått om verden ved at han gav sin Sønn, så handler han allikevel direkte og personlig med hver enkelt. For hvad et menneske sår, det skal det og høste, og enhver skal gjøre regnskap for sig selv. Rom. 14, 12.

Det gjelder for alle å kjenne sin besøkelses tid, å forstå sitt kall, så det kan bli det ut av oss som Gud har tilsiktet, innen hans langmodighet med oss tar slutt. Kvinnen Jesabel fikk tid til å omvende sig, og vintreet som ikke bar frukt, fikk en prøvetid til, men Ananias og Saffira blev slått ned, der rakk ikke Guds langmodighet lenger. For den som i tross mot Gud fyller sine synders mål, er der ikke mere nåde tilbake; men hvor han merker bedrøvelse over synden, er han overmåte miskunnelig og barmhjertig. Så se da Guds godhet og strenghet, (Rom. 11, 22.) og la oss akte hans langmodighet for frelse, og kun regne med hvad den har fått utrette i oss.