Er du deg ditt kall bevisst?

Er du dig ditt kall bevisst?

Våger nogen av eder, når han har sak mot sin næste, da å søke dom hos de urettferdige og ikke hos de hellige? Eller vet I ikke at de hellige skal dømme verden? Og dersom verden blir dømt ved eder, er I da uverdige til å dømme i de ringeste saker? Vet I ikke at vi skal dømme engler? Hvor meget mere da i timelige ting! 1. Kor. 6, 1—3.

Det er ikke småting vi er kalt til. Verden og englene skal bli dømt ved oss. Det er så stort at ytterst få tror det. Troen på dette vilde nok for de aller fleste bevirke en hel omveltning av deres liv.

Visdommen til å kunne være med og dømme verden vinnes nu i livet ved de mangehånde fristelser, prøvelser og forhold vi kommer op i. Der er det vi enten vinner eller går glipp av dommerverdigheten, som vi er kalt til.

Paulus sier: Våger nogen av eder, når han har sak mot sin næste, da å søke dom hos de urettferdige og ikke hos de hellige?

Når ikke troen er levende, men man kun har den som kunnskap, da er Gud langt borte for en, og man våger sig til litt av hvert. Hos de urettferdige har man størst chanse for å få medhold for sine egeninteresser, og så våger man hele sitt kall og sin evige herlighet for litt vinning i denne verden. Hadde troen vært levende, hadde de ikke våget det.

Gud har gitt Jesus makt til å holde dom, fordi han er en menneskesønn. Joh. 5, 27. For at Jesus skulde være skikket til å holde dom, måtte han bli menneskesønn. Han måtte lære menneskenes kår og bli prøvd som dem for å kunne bli en miskunnelig yppersteprest. Når han var blitt fristet og prøvd i alle ting i likhet med menneskene, så gav han sitt liv for dem. Han er derfor i sannhet verdig til å dømme dem.

Jesus sier: Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med mig på min trone, likesom jeg har seiret og satt mig med min Fader på hans trone. Åp. 3, 21.

Dette er veien til dommerverdigheten. Jesus søkte ikke sitt eget. Skal vi kunne være med ham og dømme, må vi seire over alle egeninteressene. Vi må sette vårt liv til for menneskene. Hvorfor lider I ikke heller urett? sier Paulus.

Har vi satt vårt liv til for menneskene, da har vi frimodighet når vi ser dem igjen. Når vi har med mennesker å gjøre, skal vi huske på at vi skal se dem igjen på opgjørets dag. Har vi da noget utestående med nogen, eller har vi gjort nogen urett, kan vi ikke være med og dømme dem, men vi kommer selv utenfor. 1. Kor. 6, 9. Vi kan si: Våger da nogen av eder å gjengjelde ondt med ondt, bære avind, baktale, lyve, forakte, herske over sin næste eller forholde ham noget godt?

Meningen er at vi skal ta dommen over oss her i livet, så vi ikke skal dømmes sammen med verden. Ved stadig å erkjenne Guds lys som dømmer våre selviske tanker og gjerninger, får vi visdom til å omgåes menneskene, og vi kan være med og dømme verden.

Derfor heter det: Hver den som har dette håp til ham, han renser sig selv, likesom han er ren. 1. Joh. 3, 3.

Når vi har føde og klær, skal vi dermed la oss nøie. For vi har ikke hatt noget med oss til verden, og det er åpenbart at vi ikke kan ta noget med oss derfra. 1. Tim. 6, 6—9. Det som har verdi, er menneskesjelene. En sjel er mere verdt enn hele verden. Intet av denne verdens ting kan vi få med oss herfra; men de mennesker vi er med til å redde fra fortapelsen, de får vi med oss. Derfor skal vi vite det at den som omvender en synder fra hans villfarende vei, han frelser en sjel fra døden og skjuler en mangfoldighet av synder. Jak. 5, 20. Våger da nogen av oss å legge anstøt for våre medmennesker, eller trette med dem om det som hører denne verden til?

Jesus kom til verden for å frelse menneskene og gjøre dem til Guds barn. Dersom vi følger ham, vil han gjøre oss til menneskefiskere. Det må være vårt livs opgave og vår hensikt med hvert menneske vi har med å gjøre, å vinne ham for himmelen — gjøre ham til en broder i ånden. Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det ene. Vil vi bære frukt, redde sjeler, må vi sette livet til. Har vi satt livet til for menneskene, og de allikevel forherder sine hjerter, skal vi på opgjørets dag være med og dømme dem.

De har ved vantro utelukket sig selv fra evangeliets herlighet. De har latt sig dåre av denne verdens gud, idet de har elsket det forgjengelige. Når da Jesus kommer igjen med luende ild for å ta hevn over alle de som ikke kjenner Gud, og som ikke er lydige mot evangeliet, så kommer han sammen med de hellige. Han skal vise sig underfull og herlig i de troende. Ved vår lydighet blir vi et vidnesbyrd om Guds kraft og gjerning. Når Jesus skal dømme verden, skal vi være med som et bevis mot dem. For hvad vi har opnådd ved tro og lydighet, har de kastet fra sig ved vantro og gjenstridighet. Slik skal Jesus ved oss gi dem en tilstoppet munn. Måtte vi da vandre vårt kall verdig. 2. Tess. 1, 6—12.