Et gløtt inn i Paulus’s tjenersinn.

Det er nu tredje gang jeg kommer til eder. Ved to og tre vidners ord skal hver sak stå fast. Jeg har sagt det forut og sier forut, likesom ved mitt annet nærvær, så og nu i mitt fravær, til dem som før har syndet, og til alle de andre, at når jeg nu atter kommer, vil jeg ikke vise skånsel, vers 1 og 2.

To ganger hadde Paulus vært hos dem og vist skånsel, men når han kom for tredje gang, vilde han ikke vise skånsel. To ganger hadde han forsøkt å få dem i rett skikk igjen på en lempelig måte, men det hadde ikke lykkes. Hvorfor viste han dem skånsel? Jo, han vilde ikke bare hjelpe dem ut av vanskeligheten, men på en slik måte at de kunde komme mest mulig skadesløs fra det. Her ser vi Paulus’ visdom og store kjærlighet til dem. Han som vilde de skulde være hele og ikke mangle noget, uten flekk eller lyte, som en ren jomfru for Kristus. Denne uendelige kjærlighet og omsorg misforstod de totalt. De tok ham for å være svak. Siden I krever et bevis på at Kristus taler i mig, han som ikke er skrøpelig hos eder, men er sterk iblandt eder; for blev han enn korsfestet i skrøpelighet, så lever han dog i Guds kraft; for også vi er skrøpelige i ham; men vi skal leve med ham i Guds kraft hos eder. V. 3 og 4.

De forstod altså ikke hvorfor Paulus var hos dem i skrøpelighet. De skjønte ikke Guds godhet i dette stykke. De kjente ikke den Guds styrke som kom tilsyne i Paulus’s skrøpelighet. De til og med krevet bevis for at Kristus talte i ham; som om Paulus ikke hadde kunnet slått dem sønder og sammen under sitt første besøk, og vist dem at Guds kraft bodde i ham. Men ved å være skrøpelig iblandt dem håpet han ved dette sitt skrøpelige nærvær, at de selv skulde skjønne og finne ut av sin jammerlige forfatning, slik at deres synd og fall og uorden ikke skulde brennemerke dem altfor meget, for deres senere livs skyld. Dette var nu mislykket for Paulus. Men når han nu kom for tredje gang, skulde de få opleve og se ham med Kristus i Guds kraft hos dem, og da uten skånsel.

Å, hvor korinterne var overfladiske og grunne i sin forståelse. Hvor tankeløst de sjonglerte med sitt høihellige kall. Hvor lavt de verdsatte de åndelige evige verdier. Hvilket uforstandig «akerland» de var. Ransak eder selv om I er i troen; prøv eder selv! Eller kjenner I ikke eder selv at Kristus Jesus er i eder? Det måtte da være at I ikke holder prøve. V. 5.

Hadde de ransaket sig selv og holdt prøve, hadde de ikke lat sig dåre, men de kjente ikke Kristi sinnelag — de så bare på det utvortes.

Men jeg håper at I skal få kjenne at vi ikke er de som ikke holder prøve. Dog beder vi til Gud at I ikke må gjøre noget ondt, ikke forat vi skal vise oss å holde prøve, men forat I må gjøre det gode, vi derimot være som de som ikke holder prøve; for vi makter ikke noget mot sannheten, men bare for sannheten. V. 8.

Nu håpet Paulus, når de kom for tredje gang, at de skulde få kjenne at han og Timoteus ikke hadde forsømt å holde prøve. Dog var han bange for at de også skulde misforstå dette, nemlig at de kom i Guds kraft. Så de kunde gjerne også ta den vanæren over sig å bli aktet som de der ikke holdt prøve, bare korintierne vilde gjøre det gode. Paulus tenkte ikke et øieblikk på sig selv. Han var fremdeles rede til å bli vanæret, bare korintierne vilde omvende sig. Han var fremdeles skrøpelig i Kristus. Han var så avdød fra det menneskelige, så han maktet ikke noget imot sannheten, bare for den.

For vi gleder oss når vi er skrøpelige, I derimot sterke; dette beder vi og om, at I må bli fullkomne. V. 9.

I sin skrøpelighet og dermed følgende vanære gledet Paulus sig. Her kom hans guddommelige natur tilsyne. Korinterne hadde ikke gått tilgrunne efter kjødet, og kjente heller ikke den dermed følgende glede, som er den fullkomne. De kjente kun den glede som følger med styrke i kjødet. Derfor skriver jeg dette i mitt fravær, forat jeg ikke under mitt nærvær skal fare strengt frem efter den makt som Herren har gitt mig til å opbygge og ikke til å nedbryte v. 10.

Paulus vilde helst skåne dem i sitt nærvær, han vilde ikke de skulde ta skade. Han vilde helst fortsette å opbygge. Men omvendte de sig ikke, vilde han nedbryte og adskille. Han vilde da foreta, for ham, den smertelige operasjon, med makt å sette alle på plass. Han vilde da uten skånsel amputere bort alt det råtne og skadelige, så menigheten igjen kunde bli sund og frisk. («Ingen har større kjærlighet enn denne, at han setter sitt liv til for sine venner». Joh. 15, 13.)

Forøvrig, brødre, gled eder, bli fullkomne, la eder formane, ha ett sinn, hold fred med hverandre, så skal kjærlighetens og fredens Gud være med eder. V. 11.

La eder formane — hvor kostelig. Ha ett sinn mot hverandre, — hvorledes kan det da bli noget galt. Hold fred med hverandre — ja, hvad er så viktig en ting man kan bli uenige om, at de er kosteligere enn denne fred, og hvad er bedre enn å ha kjærlighetens og fredens Gud hos sig,