I sin ferd funnet som et menneske

«I sin ferd funnet som et menneske».

«La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik, men av sig selv gav avkall på det, og tok en tjeners skikkelse på sig, idet han kom i menneskers lignelse, og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han sig selv, så han blev lydig inntil døden, ja korsets død». Filip. 2, 5—8.

I sine kjøds dage stod Jesus i en inderlig kontakt med Faderen, og gjorde hans vilje. Joh. 6, 38. Man skulde da ha ventet at han fremtrådte blandt menneskene i Guds skikkelse. Men Paulus sier om ham at han ikke aktet det for et rov å være Gud lik, men av sig selv gav avkall derpå, og fremtrådte i menneskers lignelse. Her står da Jesus som et velsignet forbillede på den vei ad hvilken man kan opnå tjenerskikkelsen. I samme stund som man griper troen på Jesu verk, hvorved det gamle menneske anbringes på korset, Rom. 6, 6, påbegynner man vandringen i Ånden. Man kommer i en inderlig kontakt med Faderen, og derved at man nu begynner å gjøre Faderens gjerninger, får man del i Gud-skikkelsen. For å få tak i Guds skikkelse har man måttet gi livet, Gal. 2, 20, og man har derfor fått den kjær. Den er blitt som en «løftets sønn», likesom Isak var det for Abraham. Men i denne stilling blir det således en stor selvoptatthet, som gjør en uskikket til å tjene menneskene. Når man således ikke kan komme mennesker til hjelp i denne skikkelse, så står da tilbake å ofre den.

Det er da Guds vilje at man ikke akter det for et rov å eie Gudsskikkelsen, men at man nu lik Abraham, hin gang, går til Moria berg og ofrer denne «løftets sønn». 1. Mos. 22, 2. Man lar da Faderen få igjen Gudsskikkelsen. Istedet herfor tar man nu på sig en tjenerskikkelse, og blir i sin ferd funnet som et menneske. Filip. 2, 8.

Da Abraham hin gang ofret Isak, så var dette såre velbehagelig i Guds øine. Da gjentok han sitt løfte til Abraham — om avkom, og denne gang ledsaget av ed. «Ved mig selv sverger jeg, sier Herren: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne dig, og gjøre din ætt såre tallrik — —». 1. Mos. 22, 16—17.

Nettop dette gjorde også Jesus. Derfor kan Paulus si om ham at han i sin ferd var funnet som et menneske. Og ikke bare dette; men videre fornedret han sig selv, så han blev lydig inntil døden, ja korsets død. Gud være takk for sin usigelige gave! Så veldig gikk han inn i tjenerskikkelsen at man hadde vanskelig for å tro at han var Guds sønn, og at det virkelig var Faderens gjerninger han gjorde. Endog hans egen disippel, Filip, sier til ham: Herre! vis oss Faderen, og det er oss nok. Jesus sier til ham: Så lang en tid har jeg vært hos eder, og du kjenner mig ikke, Filip? Den som har sett mig, har sett Faderen; hvorledes kan du da si: Vis oss Faderen? Joh. 14, 7—9. Paulus var grepet av Jesus Kristus, Filip. 3, 12, og lærte å kjenne denne velsignede fornedrelsens vei. Han aktet det ikke for et rov å være i Gudsskikkelsen, men gav frivillig avkall på den, og blev i sin ferd funnet som et menneske. Dette fremgår tydelig av hans ord i 1. Kor. 9, 19—23. «For om jeg enn er fri fra alle, har jeg dog selv gjort mig til tjener for alle, for å vinne de fleste, — for de skrøpelige er jeg blitt skrøpelig, for å vinne de skrøpelige; for dem alle er jeg blitt alt, for i alle tilfelle å frelse noen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, forat også jeg kan få del i det». V. 22—23.

I denne tjenerskikkelse hadde han nu for øie å komme kjødet tillivs, og således prestelig forvalte Guds evangelium, forat hedningene kunde bli et velbehagelig offer, helliget ved den Hellig Ånd. Rom. 15, 16. Det blir således to vidt forskjellige åndelige tilstande, det å beholde løftets sønn, og det å ofre den. Man skulde ha trodd at det var saligere å beholde Gudsskikkelsen enn å ofre den, likesom man kunde tenke at det var bedre for Abraham å beholde Isak enn å føre ham til Moria berg. Men vi ser dog av skriften at Abraham intet tapte derved, men fikk heller mangefold igjen. Her blir da Abrahams offerhandling et velsignet forbillede.

Jesus Kristus var da den første som gikk inn i dette. Eftersom det nu var all Guds fylde som tok bolig i ham, Kolos. 1, 19, og han i tilsvarende grad gav avkall på det og tok på sig en tjeners skikkelse, så har han dermed gått dypest ned i fornedrelse. Det blir da kun å tale om fornedrelse, om å ta på sig en tjeners skikkelse, i samme grad som man delaktiggjøres i Guddommelig natur. Paulus omtaler da Jesu veldige ophøielse i forbindelse med hans veldige fornedrelse. «Derfor har og Gud høit ophøiet ham og gitt ham det navn som er over alt navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøie sig, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære». Filip. 2, 9—11.

Hvilken dyrebar vei som er banet, fornedrelsens vei til lykke og salighet! Her var nu Paulus i en lykkelig og enfoldig tilstand. Fordi han ofret «løftets sønn», så fikk han ham til evig eie. Skatten byttet bare plass. Fra det å beholde den hos sig selv, hvorved han måtte bekymre sig for å ta vare på den, så var den nu overgitt i Guds hender, og der i trygg behold. Nu samlet han sig skatter i himmelen, der hvor tyvehånd ikke når, og møll ikke tærer. Luk. 12, 33—34.

Hvilket veldig løp Gud har kalt oss til. Betegnende er det at Paulus omtaler løpet på rennebanen i forbindelse med å gjøre sig til tjener for alle. «Vet I ikke at de som løper på rennebanen, de løper vel alle, men bare en får prisen? Løp da således forat I kan vinne den!» Velsignede løp. Gud gi oss nåde å ile fremad på denne banede vei! Hans navn være lovet!