Kampen mellom kjød og ånd

Kampen mellem kjød og ånd.

Den bør være ophørt en gang for alle, er det blitt sagt. Ved velvilje går det godt an å få noget ut av det. Men det er tvetydig.

Denne kamp kan og bør ophøre en gang for alle i en viss betydning, nemlig i den betydning at jeg ikke betenker mig mere på enten jeg vil gjøre Guds vilje eller ei, slik at det ikke blir noe mere «skal — skal ikke.»

I hvilken betydning vedvarer da kampen mellem kjød og ånd? Jo, efterat det nu er avgjort en gang for alle — uigjenkallelig at Guds vilje alltid skal skje, så det ikke er noget spørsmål om det lenger, så kommer overvinnelsen av motstanden i kjødet, når Guds vilje skal gjennemføres i praksis.

På enkelte felter, og til viss grad på andre felter, blir det absolutt ingen sådan kamp, da det der er inntrådt en fullstendig død; men i andre tilfeller må noget overvinnes for at Guds vilje i det hele tatt skal kunne bli fullbyrdet der, i den grad som Gud har vist mig.

Efter hvert som det inntreder en virkelig død over synden, går det over fra å være en kamp, til å bli en forlystelse å gjør Guds vilje. Det er en glede — en fest — for den rettferdige å gjøre rettferdighet! F. eks. å betale regninger. Men den urettferdige har det ikke ganske slik. Heller ikke nybegynnere på rettferds vei pleier å ha det slik, men det hender jo. —

Så langt som man er avdød fra urettferdigheten og selviskheten, så langt er det en utsøkt forlystelse å gjøre, å gjennemføre, Guds vilje. Men også der hvor denne død ennu ikke er inntrådt, kan man være fullt og fast bestemt på alltid å gjøre Guds vilje; og der vil det bli noe å overvinne i en selv, før all rettferdighet blir fullbyrdet. Den som fornekter det, han fornekter sannheten; eller han snakker om noget som han i det hele tatt ikke praktiserer. —