Bibeltime: Matteusevangeliet 18. time

18. bibeltime.

Matt. 5, 20 og 23, 23. Mal. 3, 7 og flg. Rom. 4, 3—6. — 2 Tim. 2, 19 og 22. — 1 Joh. 2, 29.

I.

Israels folk (Guds folk) på Malakias, tid fusket med tienden, akkurat som man idag pleier å fuske med selvangivelsen og skatten. De var urettferdige, eller kjeltringer.

II.

Fariseerne tok nøie vare på å gi tiende, og på andre ting som veide lett i loven. Forsåvidt var de rettferdige. De satte sin ære i dette. Men, sier Jesus, det som veide tungt i loven — rett, barmhjertighet og trofasthet — det enste de ikke.

III.

Den rettferdighet som skal til for å komme inn i Guds rike, er at vi tar vare på det som veier tungt i Guds lov, at vi lever efter den nye pakts lover, de som er så meget, meget strengere — eller renere — enn den gamle pakts lover.

Å tro at tilregnet rettferdighet, p. gr. a. tro på forsoningen, er rettferdighet nok for å komme inn i himlenes rike, er en grov misforståelse. Der trenges en ved Guds nåde utvirket personlig rettferdighet som langt, langt overgår fariseernes rettferdighet.

Å gi tiende, var ganske lettvint. Når det var gjort, hadde man 9/10 igjen, og med disse 9/10 kunde man da leve sig selv, hygge og trygge sig selv av hjertens lyst. Verre (d. v. s. bedre) er det når man skal vise barmhjertighet. Det veier tungt i vektskålen!

Da går det nemlig slik, at når man har vært barmhjertig mot den ene, så står den annen der like elendig og trenger barmhjertighet. Og når man er ferdig med den andre, så er det like galt igjen, da står tredje mann for tur, kanskje enda mer fattig, syk og forkommen enn de foregående o.s.v. Man blir aldri ferdig med å være barmhjertig. Hvad penger angår, bli man ferdig når man kommer på null.

Å la sig døpe, å lese, å be, synge og spille, gå på sykebesøk, betale gjelden sin, gi i kollekten o.s.v. — dette er altsammen lett. Alt dette kan man gjøre uten å ha en rettferdighet som overgår fariseernes. Men å elske og tjene og gi sitt liv, å sette livet til for brødrene, å gi alt hvad man har, av alle slags — det veier tungt i vektskålen.

Det første kan vi sammenligne med et 5 gr. lodd — det annet med et 50 kg. lodd!

Fariseerne er ikke bare nogen dårlige mennesker som levet på Jesu tid, men det er alle som foretrekker å slippe lett fra det, alle som foretrekker 5 gr. loddet. Det er sådanne som for all del ikke må ha en eneste mygg i suppen eller i drikkevannet; for de kunde gjerne få den i halsen og dø; men om de skulde få en 2 à 3 kameler i halsen, det gjør ingenting — de glir ned! Gudsfrykt gir et menneske visdom, men egenkjærlighet gjør at man blir dum. —

Eksempel: Matt. 19, 5—10: Når saken står sig slik at det ikke finnes råd til å bli kvitt sin ektefelle igjen når hun eller han blir svært urimelig og plagsom — eller m.a.o. når det blir tungt — da er det meget betenkelig å gifte sig. Selv disiplene var altså av naturen fariseere, d.v.s. de hadde en fariseers sinnelag, de vilde slippe lettvint fra det.

Men da de skjønte at det var nåde og kraft å få til å makte det som var tungt, og at det var dem til evig frelse, da omvendte de sig fra fariseeren. Det samme har vi gjort, eller bør vi gjøre. —