Brev (Formaninger)

Av Gerhard Tersteegen.

I Jesu nåde av hjertet elskede broder.

At jeg er så sen til å besvare dine alltid for mig velsignede brev skulde vel kunne se ut som mangel på kjærlighet eller ringeakt, men jeg forsikrer at i mitt hjerte finnes minst av alt noget sådant. Jeg elsker dig. Ditt velgående ligger mig på hjertet, og ofte er jeg blitt drevet til i all enfoldighet å overlate dig til vår sjels hyrde og tilsynsmann, fordi jeg i noget mon kjenner til hvorledes det går dig.

At du, som du sier, i denne sommer er blitt prøvet ved mange anfektelser og meget slit, tror jeg ganske sikkert. Uten prøvelser og øvelser kommer vi ikke til målet. Visselig kan meget av dette skyldes oss selv, men Guds uendelige godhet i Kristus bærer oss, hjelper oss og drar oss atter til sig med underbar og tilbedelses-verdig langmodighet. Lovet være denne vår kjærlighetsrike Gud i Kristus, som hittil har hjulpet også oss. La oss elske ham. Vi kunde dog mange ganger ha det bedre og være ham nærmere, hvis vi nøiaktig holdt oss standhaftig fast ved hjerteenfolden og ikke, selv om velment, for tidlig vil være kloke og «store». Det blir da vanskeligere å begynne på nytt med «a b c», eftersom vi forgjeves har forbrukt megen tid og edel kraft. Hensikten er visselig god: man vil gjerne komme videre i sin kristendom, og i denne gode hensikt studerer, leser, hører og ser man allehånde, som man ennu ikke kan fatte og smelte i sitt rette sammenheng.

Dette må nødvendigvis forårsake den efter Gud hungrige sjel megen forvirring og trengsel. Jeg vet hvad jeg i dette henseende har fått gå igjennem, og min sjel takker ennu i denne stund Gud, forat han i mine første år bevarte mig fra allslags bekjentskaper og fra leiligheter til å høre og se så mangehånde.

Derfor undrer jeg mig ikke over at omgang og samtale med venner ofte ikke har skaffet dig nogen indre tilfredsstillelse. Jeg kommer meget vel ihu hvad jeg kjente, da jeg første gang fikk høre dig, og hvorfor jeg ikke gav dig anledning til å omgåes den ene og den annen, skjønt jeg merket at du selv hadde lyst til det. Jeg trodde du skulde kunne vandre mere lunt og trygt uten sådan forbindelse, og at det guddommelige forsyn nok skulde skaffe dig bekjentskap med andre, som vilde bidra til ditt sanne gavn.

Så har jeg heller ikke gjerne sett at du leter efter mange åndelige bøker av forskjellige slags. Ingenlunde derfor at jeg skulde ha noget mot bøker og venner uten blott med hensyn til at ikke alt som i sig selv er godt, derfor er godt og nyttig for oss. Mange sannheter, endog de som i sig selv er kostbare, kan forvirre eller opholde oss, når vi fortidlig vil tilegne oss dem. Joh. 16, 12. Min fremgangsmåte er derfor den at jeg i stor utstrekning overlater sjelene til nådens frie ledelse og ikke vil lede dem til annet enn det jeg efter min prøvelse merker at Gud vil føre dem til. Jeg ser bare op til Gud og advarer, når de står i fare for å bli utsatt for noget som kunde være skadelig for dem.

Jeg omgåes med sjeler som av hjertet søker å vandre med Gud i sitt indre liv, og til dem har jeg aldri med et ord nevnt om bøker som jeg selv har latt trykke, eftersom jeg ikke har ansett dette for å være tjenlig. Gud må i alt være Mesteren, og vi må forbli hans disipler, som blott samvittighetsfullt skulde holde oss til de lekser, som blir dem gitt.