Sinnsforandring

Sinnsforandring.

Det frelsen går ut på er sinnsforandring. Dersom ikke vår gudsfrykt gir oss et fornyet sinn, da er den forgjeves. Sinnet har med det dypeste av vår natur å gjøre, så kan vi få det fornyet, så fornyer vi dermed hele vår natur. Fatt et annet sinn, lød Peters ord til de israelittiske menn, og bli forvandlede ved fornyelsen av eders sinn, lyder det fremdeles til den enkelte kristne. Det begynner med å fatte det ene og rette sinn, som er Kristi sinn, og det fortsetter med å bli fornyet i det. Vi får lov å velge og vrake hvilket sinn vi vil ha del i, så det er oss selv det står til.

Israels folk blev utvalgt av Gud til å dra ut fra Egypten og til å innta Kana’ans land. De blev alle døpte til Moses i skyen og i havet, og de åt alle den samme åndelige mat og drakk alle den samme åndelige drikk, og klippen som fulgte dem, var Kristus. Allikevel hadde Gud ikke behag i de fleste av dem. Denne alvorlige beretning, som er skrevet oss til formaning, viser at tross all den Guds miskunnhet de blev overøst med, så var det til liten nytte. Gud hadde ikke behag i de fleste. De bar med sig Moloks telt og guden Remfans stjerne, og det hindret dem i å tro. Hjertet var i Egypten, sinnet var ikke blitt fornyet, og de blev nedslagne i ørkenen. De manglet en sønderbrutt ånd og et sønderknust hjerte. Hver den som det mangler, vil før eller senere falle, om man enn har del i megen kunnskap, og den samme mat og den samme drikk, men ikke i Kristi sinn. Det var til å bli Gud velbehagelige mennesker at alle fristelser og kamper skulde ført dem; men istedet for å opgi sine lyster, så de kunde tro, så holdt de fast ved dem, og sinnet blev ikke fornyet. For Israels folk var det å innta Kana’ans land, for oss er det å bli mere og mere delaktige i Kristi sinn.