Hebreerbrevet 8. kap.

Brevet til Hebreerne.

V. 1 og 2. Men en hovedsak ved det som her sies, er dette: Vi har en sådan yppersteprest som satte sig ved den høire side av Majestetens trone i himlene, med prestelig tjeneste i helligdommen, det sanne tabernakel, som Herren har reist, og ikke et menneske.

Når vi tenker på at Gud er et lys, hvortil ingen kan komme, da er det ingen liten sak å komme helt frem til Majestetens trone og sette sig ved hans høire hånd. Sønnen tålte lyset og vandret i lyset, ja han er lyset. Han er gitt prestelig tjeneste i helligdommen. Denne tjeneste er for oss. Vi må da befinne oss i helligdommen, for det var der ypperstepresten utførte sin tjeneste. Det er der han uttar ofrene i oss. Egenviljen blir prestelig bearbeidet og gjort til intet, og Guds vilje blir plantet inn istedet; for det er Guds vilje som er vår helliggjørelse. Talsmannen underviser oss om Guds vei gjennem forhenget, som er hans kjød. Dette er det sanne tabernakel.

Her ved Majestetens høire side sitter vår himmelske Yppersteprest inntil Gud har fått lagt alle Kristi fiender til en skammel for hans føtter.

Derfor går all verdslig politikk i retning av å bli lagt under Kristi føtter. For han er den konge som Gud har utvalgt til å regjere både over jøder og hedninger. Derfor heter det:

Engelen Gabriel sa til Maria: Og se, du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus. Han skal være stor og kalles den Høiestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus evindelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme. Luk. 1, 31—33.

Her ser vi Jesus Kristus på Davids trone og satt som konge over Jakobs hus. Men i salmen 2 går Gud Herren videre, idet han sier: Hvorfor larmer hedningene og grunder folkene på det som fåfengt er? Jordens konger reiser sig, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede.

Han som troner i himmelen, ler, Herren spotter dem. Så taler han til dem i sin vrede, og i sin harme forferder han dem, idet han sier: Jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg! Jeg vil kunngjøre hvad fastsatt er: Herren sa til mig: Du er min sønn, jeg har født dig idag.

Begjær av mig! Så vil jeg gi dig hedningene til arv og jordens ender til eie.

Og nu, I konger, gå viselig frem! La eder advare, I dommere på jorden! Tjen Herren med frykt og juble med beven!

Kyss Sønnen, forat han ikke skal bli vred, og I gå tilgrunne på veien. Salige er alle de som tar sin tilflukt til ham.

Vi ser herav at Sønnen, Jesus Kristus, fra evighet av er utvalgt til konge over all jorden. Alle fiender av ham skal bringes til en skammel for hans føtter.

V. 3. For hver yppersteprest innsettes jo til å frembære både gaver og slaktoffer, hvorfor det er nødvendig at også denne har noe å frembære.

Til slaktoffer og matoffer har du ikke lyst — du har boret ører på mig — brennoffer og syndoffer krever du ikke.

Da sa jeg: Se, jeg kommer; i bokrullen er mig foreskrevet; å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte. Salm. 40.

Jesus hadde borede ører. Han hørte Guds røst og var den lydig. Derved bortfalt slaktoffer og matoffer; for disse offer blev frembåret fordi man syndet.

Offer og gave vilde du ikke ha, men et legeme laget du for mig. Jesus frembar sitt legeme som et Gud velbehagelig offer, og det formanes vi også til å gjøre. Rom. 12, 1. Men for å kunne gjøre det må vi som vår himmelske yppersteprest, også ha borede ører, så vi kan høre ham som taler fra himmelen.

Ofrene lå i Jesu jordiske legeme. Derfor skal også vi forlikes i hans jordiske legeme ved døden, forat vi kan være hellige og ulastelige og ustraffelige for hans åsyn. Kol. 1, 22.

Her blir synden i kjødet dømt og dødet, så vi kan vandre et seirende liv. Og det er jo kun dette seiersliv som har alle forgjettelsene på sin side. Se Åp. 2. og 3. kap. Der tales om å ha ører og høre med samt om å seire.

Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer, og folkene blir ham lydige. 1. Mos. 49, 10.

Han borttar det første, slaktoffer og matoffer, som blev frembåret av den gamle pakts prester, og innsetter det annet: Guds vilje. Hebr. 10, 8 og 9.