Avgudsdyrkelse

Avgudsdyrkelse.

Derfor, mine elskede, fly fra avgudsdyrkelsen. Dette står i forbindelse med at Gud er trofast som ikke skal la oss fristes over evne.

En kan ikke dyrke avguder og så stå i fristelsen. Det er de som ingen avgud har, som ikke skal fristes over evne.

Avgud for mig er det jeg tar hensyn til og frykter for fremfor Gud, slik at Guds vilje ikke blir utført i mitt liv. Derfor sa Jesus: Ingen kan være min disippel uten han opgir alt og til og med hater sitt eget liv. Den som ikke har opgitt alt, han har avguder. Eller den som ikke hater sitt eget liv. Slike har ikke evne til å stå i fristelsen.

Paulus sier at der finnes ingen avgud til. Det er bare én Gud. D. v. s. det er bare en Gud som kan hjelpe og frelse, gjøre undergjerninger, gi liv og holde i live, og ingen yder mere. Derfor er det om å gjøre å få all vår tillid til ham. Det man ikke vil opgi, det er ting man setter sin lit til ved siden av Gud, og som man regner med som en hjelp ifall forholdene skulde bli slik eller slik. Det er avguder som blir en til bedrag. For det er bare én Gud som kan hjelpe, og de som setter sin lit til ham, kommer aldri på skam. Men de som skal ha en hel masse hjelpekilder, de skal bli som en forlatt mann i et saltland. Jer. 17, 5—6.

Hvad mener jeg altså? sier Paulus. Jo, at det de ofrer til avgudene, det ofrer de til onde ånder; men jeg vil ikke at I skal komme i samfund med onde ånder. Den oplysning gjør saken langt alvorligere. Det å sette sin lit til noe utenom Gud er å sette sin lit til onde ånder. Det å se op til denne verdens herlighet er å se op til Satan. Alt dette er mitt, sa djevelen til Jesus, tilbed mig så skal du få det. Det å søke verdens herlighet er å tilbede djevelen. De fleste mennesker er mere eller mindre i samfund med onde ånder.

I kan ikke drikke Herrens kalk og onde ånders kalk. I kan ikke ha del i Herrens bord og i onde ånders bord.

Når man har samfund med onde ånder, så blir hverken møtene eller samfundet med de hellige til velsignelse. Man følger med fordi man tror det er det beste, men man er ikke lykkelig og kan ikke glede sig i samfundet. Guds ord blir ikke levende, for man kan ikke ha del i Herrens bord og i onde ånders bord. Man må rense sig og fly avgudsdyrkelsen om man skal kunne fryde sig i Herren.

Eller tør vi egge Herren til nidkjærhet? Vi er vel ikke sterkere enn ham?

Gud og onde ånder kan ikke forenes, selv om vi forsøker å gi dem begge plass i våre hjerter. Et slikt sinnelag er å egge Herren til nidkjærhet. Det har mange fått betale dyrt. For Gud er ikke trofast mot en slik en, så han ikke lar ham fristes over evne. Gud blir nidkjær på en slik sjel, og overgir ham til sine avguder — de onde ånder han tilber. Her ligger grunnen til alle de plagene som så mange klager over. Menneskenes plager er utallige også hos mesteparten av de som kaller sig for troende. Snart tror de og er lykkelige, men snart kommer vantroen veltende innover dem, og alt blir håpløst. De plages av motløshet og forsagthet. Mens de sitter og hører ordet, synes de det er levende, og de forstår det så godt, men de er ikke før kommet hjem, så er det borte alt sammen. Det er alle avgudene — de onde ånder, som stjeler ordet fra dem, og i prøvens stund får kjødet sin fulle frihet. Så plages de da av synden, og tuktes i samvittigheten, for Gud er nidkjær mot dem, om de dog kunde komme til omvendelse og fly avgudsdyrkelsen.