Jobs bok 19. kap.

Jobs bok.

V. 1, 2. 5. Da tok Job til orde og sa: Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord? Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?

Det er svært for Job å se sine venners overmot. Han taler til dem i en bebreidende tone: Hvor lenge, hvor mange ganger, hvor mange ord? Selv om jeg er skyldig, er jeg da ikke refset og tuktet for det? Synes dere det er for lite som hviler på mig om ikke også dere tre skal legge stener til min byrde? Har jeg feilet, så er feilen min og dere kan ikke rette på det.

Istedet for å lide med mig ophøier de dere over mig og trykker mig ned. Dere forvirrer mig med alle disse anklager. Det ser ut som det er en fryd for dere å finne feil hos mig og å bevise at min vanære har rammet mig med rette.

V. 6. Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig.

Job prøver i sin fortvilelse å få vennene til å forstå at det ikke er for å straffe ham at Gud sender disse hårde trengsler over ham; men for å danne ham. Dette forstår jo alle som ser Åndens ledelse i saken.

Den største nåde Gud kan vise en sjel, det er å ikke vise ham nåde. Herved fremkommer en indre fasthet i troen, hvorved sjelen ser at trengslen har virket en fylde av herlighet. 2. Kor. 4, 17. Når syndere roper til Gud, møter han dem med sin dekkende nåde, men når disse gudfryktige sjele sukker til ham, tier han i sin kjærlighet. Sef. 3. 17.

V. 7. Se, jeg roper: Vold! Men jeg får intet svar, jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.

Nu roper jeg ut i min nød, men ingen hører mig. Dog hører Gud enhver som påkaller hans navn, og hans nåde er grenseløs. Jeg roper i min store sorg, sier Job, men ingen kommer, uten for å la dommene gå ut over mig.

V. 8. Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.

Job finner ingen utløsning. Hvor han vender sig hen, stikker tornene ham, og han kommer ikke frem. Nei, det er bare ett sted en sådan sjel finner utløsning. Det er i overlatelse i Guds vilje, i tålmodighet og i hellig likegyldighet angående sig selv og hvordan alt går. Det er nytteløst arbeide å forsøke å komme ut av trengselen, men å være stille på korset bringer lise midt i den hårdeste prøvelse.

Salig er den som blir behandlet slik av Gud. Han kan i sannhet herliggjøre Gud, idet hans egen ære forsvinner, så Gud får all den ære som tilkommer ham.

V. 9. Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode. V. 10.

Når han tar bort kronen fra ens hode, så er det intet mindre enn at han fjerner fra sjelen all makt og evne til å reise sig igjen for å være noget i sig selv. Midlet til å få brutt en sjel ned er å fjerne fra en alt som en støtter sig til, så en ikke har noget å klamre sig til. Når et menneske ligger i vannet og har en planke å holde i, så drukner det ikke. Når en henger over vannet i et tau, faller en ikke nedi uten når tauget ryker. Sådan også med sjelen, sålenge den har litt å holde i holder den sig oppe. Derfor sier Job at når han er brutt ned på alle kanter, går han tilgrunne, og det håp han hadde i sig selv eller i noget utenom Gud, er ikke bare hugget om, for da vilde det skyte op igjen, men det er rykket op med rot. Guds største arbeide med oss er å få oss frie og ledige og løst fra alt som er utenom ham og hans rike.

V. 11, 12. Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende. Hans hærflokker kommer allesammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.

Det er ikke mange Gud kan bearbeide på denne måte. De tåler det ikke. Derfor kan heller ikke mange opnå å bli et slikt ærens kar som Job blev.

All nåde var borte fra hans sjel, og hvad han kjente, var bare en nidkjærhet hård som dødsriket. Gud ser ikke lenger hans tårer, og har ikke lenger øre for hans rop.

Sjelen kjenner sig som Guds fiende. Han sender hære som trenger den på alle kanter, så den ikke er istand til å undfly, heller ikke til å forsvare sig. Hvis den vilde undfly, vilde den komme under en enda hårdere behandling. Blir den utålmodig og begynner å gå irette med Gud, henfaller den til stolthet og egenkjærlighet. Den blir da et ødelagt kar, som pottemakeren må gjøre om til et ringere.

Den sjel som vil bli frelst, må bare være stille.