Trøsten i Kristus

Trøsten i Kristus.

Er det da nogen trøst i Kristus, er det nogen kjærlighetens husvalelse, er det noget Åndens samfund, er det nogen medfølelse og barmhjertighet, da gjør min glede fullkommen, så I har det samme sinn, idet I har den samme kjærlighet og med én sjel har det ene sinn.

Det almindelige er at man går rundt til de forskjellige for å finne trøst, medfølelse og barmhjertighet. Det bevirker ofte splid. Idet man taler sin sak for en broder eller søster, setter man ofte andre i et dårlig lys, eller kaster mistanke inn i hjertene. Man er kanskje kommet på kant med nogen og har fått en bitter rot i sitt hjerte, og søker så hen til andre for å få erstattet det samfund man mistet. Disse blir smittet av den samme bitre rot, og så opstår klikkvesen innen menigheten, som jo skulde være ett.

Paulus sier: «Er det da nogen trøst i Kristus, da gjør min glede fullkommen, så I har det samme sinn». Alle de som søker sin trøst, medfølelse og barmhjertighet i Kristus, har det samme sinn. De har del i det skjulte liv med Kristus i Gud. Når de lider urettferdig, behøver de ikke å gå til mennesker for å få trøst. For Jesus led også urettferdig, og den trøst de har ved å trede i hans fotspor, er dem evig nok. Blir de motsagte, så er det av syndere, og de behøver ikke å fly til mennesker for å få opreisning, for også Jesus blev motsagt av syndere og sitter nu ved Guds høire hånd. Det er garanti nok for deres opreisning, at de treder i hans fotspor. Jesus truet ikke når han led, men led tålmodig korset for den glede som ventet ham. Her er det en kjærlighetens husvalelse i Kristus for hver den som kommer inn i de samme lidelser og dog ikke truer. Da ser han i Kristus hvad han opnår. Det blir for ham en husvalelse midt i lidelsen. Han har ikke behov av å løpe til mennesker for å få noget å helle sitt hode til.

I alle disse forhold må man sette sitt liv til som Kristus gjorde, og alle som gjør det, blir ett. Kristus er for dem et sjelens anker som er innenfor forhenget. De ser hvordan det er gått Kristus som deres forløper; vissheten av å trede i hans fotspor er garanti nok for deres herlighet. Her har de sin trøst, husvalelse, medfølelse, barmhjertighet og sitt Åndens samfund.

Inn imellem her får ikke Satan rum for sine listige angrep. Men når den trøst som er i Kristus, ikke er nok for en, og man må løpe rundt til mennesker, da får Satan rum, og han setter den ene op imot den andre. Da blir det overflod av trette og kamp for tom ære. Slike treder ikke i Jesu fotspor, selv om de høres aldri så fromme ut, heller ikke lider de urettferdig. Det er kun deres sårede egenvilje som sukker.

Da gjør min glede fullkommen, sier Paulus. Slik omsorg hadde Paulus at hans glede kunde ikke bli fullkommen, før filipenserne hadde det samme sinn. Da visste han at de var begynt å trede i Jesu fotspor. Hvor langt borte er da ikke den som legger anstøt for sin broder og gleder sig over sin styrke ved å ha overtalt de fleste til å høre på sig.