Springbrett for Antikrist

Springbrettet for Antikrist.

Jo, han trenger virkelig et springbrett; for han skal i sannhet springe høit: «Han som står imot og ophøier sig over alt som kalles gud eller helligdom, så han setter sig i Guds tempel og gir sig selv ut for å være Gud». 2. Tess. 2, 4.

Det skal noe til for et stakkars menneske å komme så høit. En mann som stiler så høit, han kan nok trenge et springbrett til å forsterke spranget. Jeg har selv benyttet mig av sådant i gymnastikksalen, og vet at det er kolossalt til sprang man da kan gjøre.

Vi skal nu se hvorledes det kan være mulig at et menneske kan finne på å ophøie sig over alt som kalles gud og helligdom, og gi sig selv ut for å være Gud. I almindelighet omgåes ikke menneskene med slike tanker. De nøier sig med å nyte livet efter beste evne, efter sine lyster. Noen er interesserte i en retning, andre i andre retninger, hver efter sin smak. Men hvis man nu vil hengi sig til å ta sig av hele menneskeslekten, til å bedre deres kår, og til å svinge op med dem av all kraft efter alle kunstens regler, og man går helt op i dette, akkurat som man f. eks. kan hengi sig til sport — da kan man nok, om man er svært begavet og samtidig meget energisk, på et slags vis drive det vidt.

Paulus nevner jo i 1. Kor. 13, at man kan gi alt hvad man eier til de fattige, og sitt liv til å brennes, uten å ha kjærlighet i sitt hjerte. Det finnes altså også annen drivkraft enn den guddommelige og edle! En energisk diktator f. eks., han kan nok — om han helt vil hengi sig til det — uten Jesus Kristus, uten kjærlighet, i den grad svinge op med alt og alle at menneskene står stille og gaper av beundring. Han kan avskaffe det ene uvesen efter det annet, og innføre den ene gode ordning efter den annen, med diktatorisk myndighet.

Man beundrer. Man tilbeder.

Hvis nu en sådan mann får et kraftig godt springbrett, han som allerede — uten springbrett — har gjort så stort et sprang, da kan man ane muligheten for Antikrist. Og et sådant springbrett er allerede for hånden. Dette springbrett er den såkalte kristendom, som slett ikke er kristendom, men som regnes for å være det. Hvad har vel denne «kristendom» kunnet utrette? Man ser da på hele folket i en rund sum. Det er elendig nu som før. Sammenlignet med hvad «denne mann» har utrettet på forholdsvis kort tid, blir «kristendommen» for intet å regne, ja verre enn intet.

Er kristendommen intet, da er også dens hode og leder, Kristus intet. Hvad Kristus ikke har utrettet på ca. 2 000 år, det har den vordende Antikrist gjort i en bråvending! Således kan Antikrist ta sats på det veldige springbrett «kristendommen» (ikke kristendommen!), og ved dette sprang sette sig i Guds tempel og utgi sig selv for å være Gud.

Således avskaffes Kristus, og Antikrist hyldes og tilbedes i hans sted. Den store mengde kommer aldeles sikkert til å hylde Antikrist, deriblandt tusener og atter tusener av såkalt kristne. Men den virkelige Kristus fulldanner nu sin brud, de som virkelig er kristne og lærer av ham, og mens begeistringen for Antikrist er på det høieste, kommer Kristus for å hente sin fulldannede brud og for å tilintetgjøre Antikrist. 2. Tess. 1, 10 og 12 samt 2, 8.

Men Antikrist og alle hans tilhengere, deriblandt alle navnkristne og skjøgekristne, tar skammelig feil. De snubler ved sin vantro mot Ordet. Kristi storhet og makt åpenbares — fordi Gud har gitt menneskene fri vilje — nu i nådens tid kun på den enkelte som tror og lyder ham, på hver den som frivillig av hjertet hengir sig til ham og er ham tro.

Senere skal hvert kne bøie sig for ham, enten de vil eller ei, og bli vidne til hans storhet og makt, når han holder sin fullkomne dom og setter hver enkelt på plass. Men se da er det for sent.